Blogg

De identitære og identitetsbevegelsen - i Sverige, Tyskland og Frankrike 03.01.2017 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Spørsmålet om identitet kommer til å overskygge alle andre spørsmål i det nåværende århundret. Det hevder forfatteren av boka Identitärt, om rötter, identitet och politisk aktivism Thomas Nydahl.

Nydahl mener at vi ved årtusenskiftet opplevde et paradigmeskifte: Slik klasse og forholdet til produksjonsmidler og eiendom definerte de viktigste motsetningene i det forrige århundre er det identiteten som nå står på spill. Hvorfor gjør den det? Det skyldes at liberalismen har omskapt hvert enkelt menneske til en utbyttbar konsument av varer og underholdning, og bidratt til å dekonstruere familien. Kall det også postmodernisme, en modernitet som etterlot seg alle vante verdier i pulverform.

I boka Identitärt tar forfatteren for seg de ulike miljøene i Sverige hvor identitetsbevgelsen har et miljø. Et miljø som består av ulike ”sajter” med ulike bloggere. Men ikke bare det, man bedriver også en viss aktivisme, i likhet med sine åndsfrender i for eksempel Frankrike. Det gjennomgående problemet med disse grupperingene, og også de miljøene de har latt seg inspirere av, skriver forfatteren, er at de nesten alltid ender opp som brune i kantene; de sliter med å komme seg bort fra berøringspunktene med nazisme og andre former for fascisme.

Boka er både velskreven og sympatisk, forfatteren er en moden mann med en fortid som kommunist, han beskriver sin fortid som ”sektmenneskes”, men han har også har et langt liv som journalist og skribent bak seg. Han er selv genuint opptatt av identitet. Og han er litt engstelig. For identitet handler jo unektelig mye om ”i går”, for ikke å snakke om i fjor, eller tusen år siden: som Israel og Islam. Problemet med ”i går” er at så mye av det er borte. Og det er vel det at det i akselererende grad blir borte som gjør at folk plutselig har fått hetta og roper hvem er jeg? Og når det som skal skape ens identitet ikke finnes lenger drømmer man om å gjenopprette de gamle forholdene. Og det man vil gjenopprette framstår selvfølgelige mye bedre enn det egentlig var.

Et begrep hos mange av de identitære er reconquista; Gjenerobring. Det betyr at for å oppnå sin etterlengtede identitet må noen ut. De som ikke har samme identitet. Og det er vel det største problemet – for ikke å snakke om det farligste ved denne vektleggingen på identitet.

Boka er interessant lesning og gir et godt innblikk i de ulike inspirasjonskilder og stemmer i identitetsbevegelsen. Boka er på svensk.

Kjøp eboka her. Les også om identitetsbevegelsen i Frankrike og kjøp eboka til Asle Toje om de identitære i Frankrike her.


Somaliere - klankultur viktigere enn islam 28.12.2016 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Somaliske klaner er verdens beste forsikringssystem, uttalte en svensk sosialantropolog begeistret. Men klankulturen er også den viktigste årsaken til at somalierne ikke blir integrert, mener forfatteren Per Brinkemo.

I boka "Mellan klan och stat" gir den svenske journalisten Per Brinkemo oss fortellingen om somalierne. Det er fortellingen om hvilket samfunn de kommer fra, både om Somalia som land men også om klankulturene som utgjør det somaliske folk. Et folk som fikk skriftspråk så sent som i 1972. En stor del lever fortsatt som nomader og er analfabeter Dette er overlevere, med en rik muntlig fortellertradisjon, en stolt og særegen kultur, men også med brutale praksiser.

Per Brinkemo ble interessert i somalisk kultur i 2003, da han nokså tilfeldig ble kjent med unggutten Ahmed som ble dumpet av foreldrene i Mogadishu, bare tretten år gammel. Han ble sendt mot sin vilje fra trygge Sverige, det eneste landet han kjente, til for ham ukjente slektninger i Somalia. Han var blakk, livredd og overgitt og det skulle ta flere år før han fikk komme tilbake, med Brinkemos hjelp. Hvilke foreldre er det som gjør noe slikt mot sitt eget barn? tenkte Brinkemo. Og kastet seg inn i det somaliske miljøet, drevet av journalistisk nysgjerrighet. Der har han nå i mange år drevet Somaliland förening i Malmø.

Jeg leste denne lille, men innholdsrike boka i ett jafs på en rolig romjulsdag. Brinkemo forklarer somaliske praksiser med entusiasme og forståelse. Framfor alt skriver han mye bedre enn tilsvarende norske forskere som har forsøkt seg på det samme; å forklare hvorfor somaliernes kultur er så lite kompatibel med den nordiske. Selv om det også blant somalierne er tannleger, lærere og intellektuelle, er det langt flere analfabeter med nomadisk bakgrunn enn blant andre innvandrergrupper.

Klanen betyr alt i det somaliske samfunnet, forklarer Brinkemo. Og viser leseren hva klan betyr i praksis. Han holder også klankulturen opp mot det svenske samfunnet, slik det svenske er helt lik det norske. For oss er det staten som gir trygghet, og alle ting er skriftlig. For somalierne er klanen trygghet, og det skriftlige inngir mindre tillit enn det muntlige. Flere historier i boka er direkte underholdende, som den om Khadra som skulle åpne restaurant og møtte det svenske skriftlige byråkratiet på høygir. Er det egentlig mulig for noen å åpne restaurant i Sverige, med så mange intrikate bestemmelser som skal innfris?

Brinkemos bok er like aktuell i Norge som i Sverige. Les den og lær om et særegent og stolt folk, som dyrker klanfellesskapet på global basis, men som må betale i form av fattigdom og dårlig integrering for sine barn. Alle nordmenn som treffer somaliere i jobb eller fritid, og som er i stand til å lese (lettlest!) svensk, bør skaffe seg denne boka.

 Her kan du lese mer om og kjøpe boka. Eller du kan gå til forsiden av Trolltekst her og se flere bøker.


Thomas Knarvik: Apen som provoserte pressen 05.12.2016 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Thomas Knarvik er kunstneren som tegnet Ali Esbati som en ape. Det samme gjorde han med med Haddy Njie, hun svingte seg i Giskes erigerte penis mens Giske selv holdt apeungen i armene. Disse to tegningene utløste en mediestorm i mai og juni i år. Nå er forlaget vårt Trolltekst ute med en stor bok med Knarviks bilder, "In your Face", og med en bred gjennomgang av debatten rundt dem.

 




Det handlet om rasisme, mente kritikerne. De var, i god norsk tradisjon, opprørt på vegne noen av andre. Dermed fremstår de som gode mennesker. Hylekoret som fordømte Knarviks tegninger - med Antirasistisk senter og Lars Gule i spissen, fikk motbør fra folk som hadde greie på karikaturer, blant annet Finn Graff og Per Elvestuen. Kjetil Rollnes uttalte under apefeiden  at  grunnløs brunbeising av motdebattanter er primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen. Boka "In Your Face" har hele 249 slike bilder, maktkritiske bilder som nettopp tilhører sivilisasjonen.

Men motstanden mot Thomas Knarviks virksomhet på Facebook hvor tegningene først ble vist, begynte lenge før apefeiden. Knarvik, som var en etablert kunstmaler, ble aktiv på Facebook i 2015. Helt fra starten møtte han hoderysten fra kommentariatet. John Olav Egeland i Dagbladet skrev nedlatende: Thomas Knarvik heter en kunstner som lenge har lagt seg i selen for å bli sett. (...) Provokasjonene i Knarviks dokunst univers, der det banale og seksuelle dominerer, har bare vakt begrenset forargelse.

Hans Petter Sjølie, debattansvarlig i VG skrev at Tegningen av Esbati er udiskutabelt rasistisk og dessuten totalt idiotisk og infantil. Knarvik er i mine øyne en talentløs og genuint elendig satiriker, og dessuten en stalker og en usympatisk bølle jeg til slutt måtte blokkere.

Det interessante er kontrasten til besserwisserne i norsk presse og de som faktisk har kunnskap om billedkunst. Øyvind Storm Bjerke, professor i kunsthistorei hevder at Knarvik mestrer sin portrettkunst i den figurative fremstilling til fulle og lykkes med å gi en gammel sjanger fornyet aktualitet. Representanten for Bonhams i Norge/Sverige Pascal Nyborg sier at Thomas Knarvik er definitivt top 10 i Norge. Bonhams er et av verdens største og eldste auksjonshus for kunst. Og Knarvik ble tatt ut som en av tre til å representere Norge i Sothebys i 2005. Og som Lars Gule kaller en infantil dokunstner, som ikke duger til noe annet enn å lage infantile tegninger i photoshop. Meningseliten har aldri vært redd for å uttale seg om ting de ikke har greie på. Og Lars Gule har kanskje grunn til å være sur, så ofte som Knarvik har avbildet ham i pinlige situasjoner. Her for eksempel, som X-man sammen med antirastisk senters Rune Berglund Steen (med biteball i munnen):



Kunstanmelderen Lars Elton skriver at Knarvik er helt unik i norsk sammenheng, kanskje til og med internasjonal. Han har en helt egen evne til å bygge bilder som gir dem en særegen karakter. Han og de andre kunstkjennerne har riktignok ikke uttalt seg om karikaturene til Knarvik. De uttaler som om hans hans figurative malerier som omsettes gjennom anerkjente Galleri Semmingsen. Likefullt bør det være åpenbart at vi snakker om en kompetent kunstner. Er det mulig for en så etablert kunstner å likevel være en elendig karikaturtegner, slik et samlet kommentariat i pressen mener? Knarvik innrømmer selv at det er mye dritt han har lagt ut på Facebook, han sier han er fersk i faget. Men slik er det med all kunst, sier han. Det er bare noen få prosent som virkelig holder mål. De bildene vi presenterer i boka holder mål, og vel så det. Ikke alle er morsomme. Noen er dystre, som dette av Jens Stoltenberg som argumenterer naivt om at "vi er alle individer". IS-soldaten svarer "ikke jeg", før han skjærer strupen av NATOs generalsekretær. Tegningen er rystende fordi den, ulikt våre hjemlige fast ansatte karikaturtegnere, tør å vise IS i all sin gru i møte med vestens hjelpeløse insistering på indvidets ukrenkelighet. Bildet har både politisk og kunstnerisk kraft.

Hva sier så en av Danmarks fremste eksperter på analyse av karikaturer, Dennis Meyhoff Brink, førsteamanuensis ved institutt for kunst og kulturstudier ved Københavns universitet? Han beskriver Thomas Knarviks karikaturvirksomhet som at pisse mot den idealistiske vind. Knarvik opponerer mot den nymoralske moralismen. Den type moralisme trigger ham og en rekke andre satirikere, som Charlie Hebdo, til å fabrikere obskøne motargumenter, skriver Dennis Meyhoff Brink. En gruppe moralister med stor makt har forskanset seg i en verden av opphøyde idealer. Der oppe fra ser de ned på alle som bryter med de angivelige eviggyldige regler for god smak og dannet oppførsel, regler de selv har definert. Dermed slår kunsten tilbake ved å ramme der det gjør mest vondt hos meningseliten: I deres forfengelighet. De blir tatt bakfra, bæsjer eller poserer kåte med erigerte peniser. Det er pinlig, det er opprørende og det er lattervekkende. Men neppe særlig rasistisk. En slik påstand vitner mest om kommentariatets egen manglende evne til å lese og tolke bilder.

Pressen stemplet Thomas Knarvik som rasist etter apetegningene. Til tross for at apekatten har vært et yndet dyr for politiske karikaturtegnere i alle vestlige land til alle tider. George Bush som apekatt er kjent og kjær. Tony Blair ble igjen og igjen framstilt som ape, det samme gjorde Ted Cruz.

Kanskje norsk presse mener det bare er hvite som kan avbildes som aper? Og mens vi er inne på dyr, er en ape verre enn en gris? Finn Graffs tegning av purka Erna Solberg, bedekket av rånen Cars I. Hagen ble forsvart av en samlet presse i 2005. Da latterliggjorde kommentariatet de kvinnelige poitikerne som reagerte ble opprørt på Ernas vegne.

Thomas Knarvik representerer noe nytt i norsk karikaturtradisjon. VG-tegneren Roar Hagens karikaturer er for eksempel gode, men aldri farlige.

Man forstår umiddelbart det politiske poenget i dem og utfordres akkurat passe. Tegningene til Knarvik derimot er spekket med mening og har sitt eget språk.  De er flertydige og bryter med den vante måten å lese karikaturer på. De får en til å le, men de kan også gjøre en rasende.

Vi lever i en brytningstid hvor mainstream politikk og medier vakler. Thomas Knarvik får etablissementet til å vakle enda mer. Det er det som er hans styrke som tegner. Han setter ting i spill.

Boka om og av Thomas Knarvik kan du bestille her, garantert levering i løpet av fire virkedager. Les mer om julegaven til deg selv her!.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt her.


Det sista museet: Kulturpolitikk i Sverige 06.09.2016 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Sverige har gjennomgått en uhyggelig, kulturpolitisk revolusjon hevdes det i boken Det sista muséet, reflektioner om identitetspolitik, kultur & integration. Forfatteren Johan Lundberg stiller spørsmålet om hva som skjer når idéen om at det ikke finnes noe som er allmenngyldig blir en rettesnor for kulturen. Når kulturen i stedet for betraktes som et instrument for å bekrefte minoriteters identitet. Utgangspunktet er to vidt forskjellige oppfatninger av kultur som springer helt tilbake til antikken. Sett fra et genus, minoritets, eller homoperspektiv sementerer den tradisjonelle borgerlige kulturen en oppfatning som virker undertrykkende på disse gruppene.

På en utstilling i moderne museet i Malmö I 2015 ble to malerier av kunstneren Nils Dardel utstyr med ideologiske advarselskilt. Et halvt år tidligere ble det publisert en rapport fra Samordningsorganet Riksutställningar, Museerna och mångfalden, der man tok opp at slike advarselskilt ikke var tilstrekkelig. Slik kunst ønsker man ikke. De som ikke følger de strengere retningslinjene museumstyrelsen har lagt opp til oppfordres til å slutte i jobben.

 Da Miljøpartiet i Sverige ble med å danne regjering i 2014 fikk de kulturministeren, Alice Bah Kuhnke. Hun nedsatte en arbeidsgruppe. Det nye politiske mantraet ble mangfold i kulturen. Selve tanken var ikke helt ny, den ble like etter årtusenskiftet implementert i utdanningssystemet, dokumentert og kritisert av Göran Adamson i boken Svensk Mångfaldspolitik. Ideologisk veiledning og bevisstgjøring ble et viktig redskap. Alle som jobbet innen kultur får nå opplæring i intersektionalitet og postkoloniale teorier. Det ble foreslått ulike måter å straffe de som ikke lever opp til regjeringens krav.”Kvantifierade mångfaldsmål ska sättas upp, med sanktioner och konsekvenser från hovudmän om målen inte uppnås.”

 Johan Lundbergs bok Det sista museet handler om en autoritær innføring av en identitetspolitisk tankegang og praksis i tradisjonell museumsvirksomhet. Tanken er at etniske - og andre minoriteter skal kjenne seg igjen, og få sin identitet bekreftet. Det fremmede, og ikke minst det som kan krenke minoriteter skal renses ut. Tankegodset som denne nye politikken springer ut av har vært dominerende ved svenske universiteter og høyskoler i lang tid. Den postkoloniale tenkningen, et tenkesett og en analyse som stammer fra amerikanske universiteter fra seksti- og syttitallet, har i følge forfatteren en bakgrunn som strekker seg mye lengre tilbake en det, og har sitt opphav i konflikten mellom opplysningstidens tanker om universelle verdier som forener alle mennesker og motsatsen den tyske romantikken som knytter verdiene spesifikt til folk og nasjon. Denne siste tradisjonen som i sitt vesen er reaksjonær og i sin ytterste konsekvens førte til nazismen, splitter mer enn det som forener. Den fremhever forskjellene mellom folk. En slik poltikk er det nå venstresiden nå har banket igjennom i Sverige, først utdanningssystemet og nylig i de svenske formidlingsinstitusjonene, museene. Dette kalles mangfoldspolitikk, og ledelsen som nå sitter med makten vil fjerne kunst og ikke vise utstillinger som er fremmede eller kan støte minoriteter. I stedet vil de vise utstillinger som minoritetene kan kjenne seg igjen i, få bekreftet sin egen identitet gjennom. Dette hevdes å bidra til mangfold.

Forfatteren argumenterer for en motsatt virkning. Han er skeptisk til å knytte verdier, så og si lukke dem inne i innhegninger knyttet til identitet etter rase, kjønn eller grad av handicap. Hvorfor skal det ikke være ulike interesser innenfor disse gruppene, slik det er innen for majoriteten, spør han.

De ansatte som ikke vil bøye seg etter de nye retningslinjene bes ta hatten sin å gå. Kunstverk som tidligere ble utstyrt med advarsel blir nå fjernet helt. Man ender opp med et land som ikke kan vedkjenne seg sin fortid. Hvor den øverste ledelsen for museene i Sverige underkjenner fagpersonalet på Pol Potsk vis ved å hevde at folket selv kan lage like interessante utstillinger som fagutdannet personell på institusjonene. Identitetspolitikken fremmer segregering og motvirker integrasjon, hevder Johan Lundberg. Det virkelig ubehagelige er hvor autoritært det nye regime er. 

Bestill boka her, en vakker og uhyggelig analyse av den tidligere kulturnasjonen Sverige


NRK: Rune Nilson i "Lønsj" om asylbrann 31.01.2016 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Rune Nilson i NRKs ”Lønsj” opererte som politisk kommentator en formiddag i desember. Han ble frikjent i Kringkastingsrådet, ifølge Journalisten.no. Det stemmer: Alle unntatt jeg mente at en folkekjær humorist må få komme med en real politisk utblåsning når han føler for det.

Folk springer rundt og tenner på bygninger bare fordi de skal huse foreldreløse barn, sa Rune Nilson 9.12.15. Det finnes altså folk her i landet som heller vil se hus brenne, enn at barn skal få søke tilflukt der. Folk som står klar, når krigsofrene kommer, for å be dem dra til helvete. (…) Dette gjør de fra sine lune, varme, trygge hjem, med kjøleskapet fullt av mat, boden full av ved og kontoen full av penger (…). Fy FAEN.

            Når følelsene tar overhånd forsvinner gjerne sentrale fakta. Nøyaktig slik de gjorde i romkvinnesaken der journalisten, etter eget utsagn, gikk i ”sympatifella”. (Nedenfor illustrasjonsfoto fra Flickr/Creative Commons)

Illustrasjonsfoto / Flickr

NRK svikter samfunnsoppdraget

Mange NRK-innslag har samme grunnleggende problem. Sympatien med ofrene, enten det er flyktninger i Lønsj eller romfolk i Dagsrevyen, gjør at faktum enten utelates eller tolkes feil. Med det resultat at viktige samfunnsspørsmål bringes til torgs på gale faktuelle premisser. Og da svikter NRK sitt samfunnsoppdrag.

Denne saken er også publisert i Journalisten, nettstedet til Norsk Journalistlag

Det brenner mer enn hver tredje uke på norske mottak. Ifølge UDI er de vanligste årsakene til brann uforsiktighet ved matlaging og feil håndtering av åpen ild. Dårlig økonomi for mottakene gjør at det ikke blir investert tilstrekkelig i brannsikkerhet, ifølge en utmerket sak fra NRK Nordland i 2014. Nilson kunne, ved å bruke et par minutter på google også lest at en del av brannene på norske mottak er påsatt av beboerne selv. I motsetning til det Nilson kaller en betydelig andel av Norges befolkning som har gått fullstendig fra vettet (sitat Lønsj) er det altså noen av asylsøkerne selv som går fra vettet. Ikke like lett å blåse seg moralsk opp over, Nilson? Og derfor ikke like interessant?

De ferskeste tallene (som altså kom etter Nilsons radioinnslag) viser i følge VG at 43,3 prosent av brannene skyldes uforsiktighet i forbindelse med matlaging. 23,3 prosent av mottakslederne oppga at beboerne selv hadde påsatt brannen. Feil bruk av elektrisk utstyr og uforsvarlig håndtering av åpen ild oppgis som andre brannårsaker.

Påsatt med vilje - av asylsøkere     

Det kan være vanskelig å lage klare kategorier. Lederen i Norsk Brannvernforening, Dagfinn Kalheim, sa til VG: Hvor mange branner som er påsatt med vilje, og hvor mange som er påsatt som en følge av uvitenhet og uoppmerksomhet, vet vi ikke. Men at mange er påsatt med overlegg, i frustrasjon over et avslag eller en vanskelig livssituasjon, er det ikke tvil om. Og for å virkelig gni det inn, Nilson: Påsatt med vilje av asylsøkere, ikke av nordmenn med et lunt hjem, et fullt kjøleskap og penger på konto.

            Det haster altså å få en teknisk opprustning av asylmottakene, et krafttak for opplæring og øvelser og effektfulle sanksjoner overfor beboere som tenner på. Slike tiltak er vel uinteressante for moralsk indignerte, emosjonsdrevne NRK-journalister.

Dette betyr ikke at rasist-påsatte branner ikke finnes. Men det er ikke disse brannene det er flest av. Og dersom hensikten er å unngå at liv går tapt i brann så er bedre brannvern mer effektfullt enn generell moralsk fordømmelse av ”oss nordmenn”.

Nilson burde ikke gjort det

Som humorist kan Nilson skru virkeligheten dit han vil, det er selve oppdraget. Som politisk kommentator derimot, burde han ikke gjort det.

            En flyktningefamilie på Sunnmøre har to ganger opplevde at boligen deres ble satt i brann. Den etablerte forklaringen i offentligheten var rasisme. En journalist i Morgenbladet reiste til stedet, gjorde en grundig jobb og konkluderte med at rasismeforklaringen ikke stemte.

Jeg gjør denne journalisten Hanne Østli Jakobsens punchline til min, ved en lett omskrivning: Vil interessen for asylbranner, og sympatien for de involverte, synke dersom virkeligheten viser seg å være mer komplisert? Kanskje.

Om så, er det verdt å huske: Det ligger barn og unge voksne og sover i husene der det brenner.

           Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

Her er forsiden til Trolltekst


Hege Storhaug: Islam, den 11. landeplage 05.01.2016 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Denne saken ble først publisert i Aftenposten 5. januar 2016

Jeg har lest Hege Storhaugs bok, Islam, den 11. landeplage. Og jeg føler meg som en idiot som ikke har satt meg inn i feltet islam tidligere. Riktignok har jeg vært opptatt av innvandring, men kun de økonomiske faktorer, slik som yrkesdeltakelse og trygdeavhengighet.

Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antakelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig. Som sekulær kristen oppfatter man religion som privat og som ufarlig. Så feil kan man ta.

 Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

Storhaug beskriver en religion som er grunnleggende imperialistisk, undertrykkende og voldelig. De av våre politikere som framstiller islam som fredens religion har bare ikke giddet å sjekke. Storhaug har tatt jobben for dem.

Storhaug skiller mellom det fredelige Mekka-islam og det krigerske Medina-islam. Mekka-muslimer har hun ingen ting i mot. Hennes poeng er at Mekka-muslimene blir færre og at Medina-islam er på frammarsj. Så sterk frammarsj at det truer vår sivilisasjon. Empirien som understøtter påstandene er overveldende.

Anmelderne Aage Storm Borchgrevink i Dagbladet og islam-forskeren Olav Elgvin i Morgenbladet har tatt forfatteren i flere feil. Men ingen av kritikerne har pekt på noe som rokker ved Storhaugs hovedbudskap. Når Elgvin på forskerens nitidige vis dokumenterer forfatterens feil bekrefter han dermed indirekte forfatterens konklusjoner. For når dette var det mest feilaktige islam-forskeren fant så er altså boka for øvrig basert på korrekte fakta. Det samme gjelder Jon Hustad og Yama Wolasmal på TV2: Deres krysseksaminasjon av Storhaug gjaldt søkte og perifere temaer. Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv trakk fram hennes kildebruk, som han hadde ønsket hadde vært bredere. Slik bekreftet anmelderne selv, noen ufrivillig, at det ikke er så mye å ta henne på i selve boka.

         Befolkningseksplosjonen i islamske land kombinert med olje-inntektene i Midt-Østen er motoren bak Medina-islams imperialistiske oppvåkning, mener Storhaug. Unge europeiske muslimer er mer Medina-muslimer enn sine fredelige foreldre. Hele 37 prosent av unge, britiske muslimer foretrekker islams barbariske lover framfor Storbritannias lover.

         Årets Oslo-borger ble kåret etter utgivelsen av Storhaugs bok. Leserne husker mediestøyen rundt hans holdninger til homofile. Hans begrunnelse for å mislike homofile gikk dessverre under manges radar: Det ”er ikke tillat i islam. FERDIG SNAKKA!” (Facebook-oppdatering med hans egen ortografi). Han underkaster seg en annen lov enn vår. Ifølge Storhaugs tall er han typisk for sin generasjon.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

         Et av bokas lyspunkt representeres ved Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik. Hun er en av de få politikerne som går aktivt ut og forsvarer norsk lov og vestlige verdier. Det er en skam at hun har fått følge av så få andre politikere og av så få andre kjente muslimer.

Hege Storhaugs bok, og ikke minst hennes kritikeres faktasjekk, har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk. Skillet går nå mellom de politikere som forstår utfordringen, og de som laller videre som om islam er en fredens religion.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst


Innfødt norsk i Groruddalen 12.10.2015 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Fremmed i eget land er en oppslukende bok. Jeg leste den i ett strekk på en kveld jeg egentlig ikke hadde tid og absolutt ikke hadde planlagt det. Boka vil vekke debatt fordi den gir et dystert bilde av livet som norsk i det mest innvandringstette området i Norge. Mange er selvfølgelig fornøyd der, og vil bli sinte fordi boka ”snakker ned” både nabolaget og boligprisene, som allerede er byens laveste.

Forfatteren er tidligere sakprosa-forlegger og tidsskriftredaktør. Halvor Fosli har intervjuet groruddølene anonymt og redegjør for utvalg og metode i et eget kapittel og i fotnotene. Teksten for øvrig er lettlest: Språksikker og stillferdig uten overlessing av noe slag.

Intervjuobjektene er et snitt av vanlige folk. Mange har vært for innvandring tidligere, men nå vet de ikke. De har forsøkt å invitere naboer, forsøkt å få kontakt. Og særlig i forhold til muslimer nytter det ikke. De opplever muslimene som rasistiske, med et syn på jøder og hvite nordmenn som gjør Ola og Kari forskrekket og bekymret. I tillegg gir synet på kjønnsroller problemer i hverdagen. Ola og Kari forteller at det fungerte mye bedre da innvandrerne var tredve prosent, ikke nå når de er blitt så mange.

Et så vanskelig tema er det ikke lett å forholde seg til, verken som intervjuobjekt, leser eller forfatter. Halvor Fosli formidler de innfødtes erfaringer på en overbevisende måte, nettopp fordi intervjuobjektene virker så alminnelige og lett å identifisere seg med. De har ikke bedt om en talerstol, det er forfatteren som har kontaktet dem.

Vi møter læreren som konstaterer at det ikke er mulig å være jøde på hennes skole. Det yngre ekteparet som lurer på hvorfor muslimer alltid stiller krav, om halalmat, bønnerom og atskilte gymtimer. Den 80-årige damen som opplever at unge gutter roper ”jævla hore” etter henne og at somaliske damer i oppgangen sier at de ikke har respekt for sånne som henne, en gammel dame som bor alene uten mann.

Islam som problem går igjen i boka. Buddhister og hinduer er helt ok, de krever ikke særbehandling, mener de norske. De forteller også om klankultur der norske gutter blir mobbeofre og må klare seg som best de kan i møte med pakistanske og somaliske gjenger der alle mot en er regelen.

Ingen bøker om norsk innvandring kan leses uberørt av egne erfaringer. Fremmed i eget land river litt ekstra når jeg minnes på egne mislykkede forsøk på å være god nabo i integreringens tjeneste. Jeg startet som idealistisk og entusiastisk småbarnsmor og banket på døren til flyktningene for å bli venner. Etter hvert brukte jeg mye tid på skrivehjelp overfor kommune og annet offentlig byråkrati. Jeg endte som dypt pessimistisk. Og ganske sjokkert over holdningene hos de nyankomne, den gang, på tidlig nittitall.

Bokas historier treffer også så altfor godt i forhold til de jeg kjenner fra Groruddalen. De er innvandrere i annengenerasjon, yrkesaktive sekulære muslimer som på alle måter er godt integrert. Og de flytter altså bort, de vil ikke at barna skal vokse opp med ”bare utlendinger”.

Fremmed i eget land gir ingen løsninger, forfatteren definerer sin rolle som den som gir andre en talerstol. Disse innfødte norske som ble de egentlige ekspertene i integrering, fordi de tilfeldigvis bodde i Groruddalen. Dette mangfoldet ble jo ikke så vellykket, for dem, skal vi tro Halvor Fosli.

 Forfatteren vil selvfølgelig bli kritisert for å ha plukket et skjevt utvalg. Utvalget kan ikke leseren kontrollere. Men det kan virkelig heller ikke leseren kontrollere i mange rapporter som får hedersstempelet ”forskning” og som bygger på en tilsvarende kvalitativ metode og nettverksrekruttering.

Sosiologen Halvor Fosli slo gjennom med et brak i offentligheten i 1994 gammel med boka Kristianiabohemen, byen, miljøet, menneska. Deretter har han vært forlegger og redaktør for Prosa (Norges største litterære tidsskrift), og utgitt noen mer anonyme bøker, sju i tallet.

Drøyt tjue år siden gjennombruddet har han slått til igjen med en bok som vil bli stående. Men denne har langt mer samfunnsmessig betydning og større sprengkraft enn hans bejublede debut.

 Denne saken er også publisert i Nettavisen.

Vil du ha Trolltekst/Orjas-saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet. 

Gå til forsiden av Trolltekst her eller til Orjas her.


Frankrike i våre hjerter 10.01.2015 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Satirebladet Charlie Hebdos siste forside før attentatet var en karikatur av den verdenskjente forfatteren Michel Houellebecq. Hans nye roman kom ut samme dag som attentatet, vi blogget om den fire dager tidligere. To dager etter attentatet kom meldingen om at pr-arbeidet for boken er stanset, og at Houellebecq oppholder seg på hemmelig sted fordi han anses som et mulig terroroffer.

Romanen handler om et muslimsk Frankrike i 2022 og heter Soumission som betyr underkastelse. En islamsk leder slår Marie Le Pen i valget i 2022. Kort etter begynner franske kvinner å gå med lange, vide klær og forlater arbeidslivet. Arbeidsledigheten blant menn faller over natten fordi kvinnenes jobber blir ledige.

At norske Asle Toje har fått den sky Michel Houellebecq i tale er noe av et scoop sa Knut Hoem på NRK.no om vår ebok-utgivelse, i serien Jernburet. Den tredje eboka i serien handler også om Frankrike, mer spesifikt om den såkalte identitetsbevegelsen (Generation Identitaire), en ungdomsbevegelse av etniske franskmenn som erklærer krig mot arven etter 68-generasjonen. 

Kortversjonen av den nasjonalistiske ideologien finnes på videoer på youtube og nettsider med stram produksjon.

De identitære er ikke først og fremst rasister, mener Asle Toje, men i opposisjon til elitens tro på multikultur og liberale ideologier. E-boken om dem heter Nasjonalisme 2.0 her.

Finn begge ebøkene på forsiden av Trolltekst

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

Les mer om Asle Tojes møte med Michel Hoellebecq her

Les mer om Asle Tojes møte med Generation Identitaire her

 


Stockholmssyndromet 07.01.2015 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

I 1973 tok Janne Olsson en rekke gisler i forbindelse med et bankran på Norrmalmstorg. Han forlangte at raneren Clark Olofsson skulle settes fri. Gislene rettet sin sympati mot raneren etter å ha tilbragt flere døgn sammen med ham. Offerets aktive underkastelse fikk siden navnet Stockholmssyndromet.

Etter karikaturstriden i 2006 dukket det opp et nytt begrep i Norge: Ytringsansvar. Plutselig var det blitt blitt moralsk forkastelig å snakke om, eller tegne visse ting på visse måter. Sympatien var hos dem som brente flagget vårt; det ble forklart hvor krenket de var. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gikk ned på kne ved å snakke om ”ekstremister på begge sider” og sa at Vebjørn Selbekks publisering av tegningene hadde ”bidratt til å fordype motsetningene på en svært uheldig måte”.

Det raser daglig ordkriger på sosiale medier langs disse frontene som handler om islam. I mellomtiden fortsetter asylinnvandringen, hvorav en stor del er muslimer. Etter karikaturstriden så det ut til at muslimene, og da snakker jeg om den jevne norske muslim, var godt fornøyd med Støres knefall.

Man sier at det er bare en ”liten andel” som aksepterer vold og ”dette har ingenting med Islam å gjøre”. Men den jevne muslim kan ha stor nytte av den angst som islamsk terror sprer. Kanskje de ikke har noe mot at vi lar være å trykke karikaturer? Og gir blanke i hvorfor vi lar være?

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst? Trykk her.

Her i Norge liker vi ikke motsetninger og konflikt. Vi liker å ha det fredelig i stuen, en forutsigbar Dagsrevy. Vold virker sterkt, også på langt hold. Det som skjedde i Paris 7. januar 2015 treffer oss midt i hjertet. Volden påvirker debatten her hjemme. For når blodet renner fra hodene der borte, drypper det på klokkerne her hjemme.

De mest fredsæle er så uglad for konflikt at de helst vil kaste seg for føttene til dem de frykter. De finner alle mulige slags positive trekk ved dem. Hvor mange ganger har vi ikke hørt at islam er ”fredens religion? I den kristelige avisa Vårt Land har det vært mange innlegg for religionsdialog, der det er kristne som skal nærme seg islam. Det er et rent underkastelsesprosjekt. Et Stockholmsyndrom der man gjør alt for å bli likt av den truende part.

I Sverige ser man at jo dypere man går ned på kne dess flere bomber later til å gå i lufta. Det uhyggeligste med det volden fra islam forårsaker er den snikende lammelsen som brer seg fra hjernebark til hjernebark. Vold som er ment å tjene en bestemt hensikt. Mange valg preges av det ubevisste, hvor for frykten ikke synlig. Man styres av frykt uten å være seg det bevisst.

Det dype ønske om harmoni gjør at de som roper opp om uretten blir den nye fienden. De kan vekke frykten og gjøre den levende og farlig. De kan komme til å tenne en brann man ikke vil ha. Slik Jonas Gahr Støre kalte Vebjørn Selbekk en ”ekstremist”. Man skal holde kjeft, eller gjenta mantraene om at det er et ”lite mindretall” som driver med vold, og at dette ”ikke har noe med islam å gjøre”.

Den siste romanen til Frankrikes verdenkjente forfatter Michel Houellebecq ble utgitt samme dag som attentatet mot satirebladet Charlie. Romanen handler om et muslimsk Frankrike i 2022. Romanen heter Soumission på fransk og submission på engelsk. Submission betyr underkastelse.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

 

Se bloggposten om Michel Houellebecq

Gå til forsiden av Trolltekst

 

 


Houellebecq: Blir Frankrike et muslimsk land? 03.01.2015 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

En islamsk leder slår Marie Le Pen i valget i 2022. Kort etter begynner franske kvinner å gå med lange, vide klær og forlater arbeidslivet. Dette er noe av handlingen i Michel Houellebecqs nye roman.

Asle Toje er en av bare to nordmenn som har fått intervjue Michel Houellebecq, av mange oppfattet som Europas viktigste nålevende forfatter.

Asle Toje ble usikker på om Houllebecq tullet da han sa at Frankrike ville bli muslimsk land. Han sa at det kunne bli noe a la Marokko, ”et ganske kult land.” De to avfeide det sammen som en litt tøvete påstand, Houellebecq sa at det ville ikke skje fordi muslimene ville klare å samarbeide uansett og det hele druknet i latter.

Men i intervjuet i The Paris Review i forbindelse med hans nye bok Soumission tar Houllebecq opp tråden fra Toje-intervjuet. En dyktig muslimsk leder klarer å samle troppene mot Marie Le Pen og slår henne i valget i 2022 med støtte både fra sosialister og høyresiden. Kort tid etter begynner kvinner å gå i lange tunikaer og subsidiert av myndighetene forlater de sine arbeidsplasser. Arbeidsledigheten blant menn forsvinner over natten.

I følge Houellebecq betyr ikke dette undergangen for Frankrike, det kan tvert i mot innebære en ny start. Han mener opplysningstiden, den ensidige vekt på rasjonaliteten som munnet ut i religionens død, sammen med kvinnenes rettigheter og feminisme har ført Europa inn i en demografisk katastrofe.

I følge Houllebecq vil et land uten religion dø. Fra å være ateist har han snudd, til å si at koranen ikke er så verst og at det uansett kun er et fåtall som velger den voldelige islamismen. Er dette satire?

Som alle Houellebecqs bøker er det en brannfakkel og ”political fiction”, åpen for tolkning. Terrorhandlingen mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris den 7. januar 2015 gjør, dessverre, romanen enda mer aktuell.

Les mer om Asle Tojes møte med Michel Hoellebecq her

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

 

 

 


Anonyme oversettere blogger: Är Sverige en demokrati? 09.09.2014 - Skrevet av gjesteblogger i Trolltekst

Har du någon gång tänkt en tanke om svensk invandringspolitik som känns ”förbjuden”? Har du i så fall funderat över varför det känns så?

Demokratiska värden är alltid under attack. Några gånger från extrema nationalister, andra gånger från kommunister och islamister. Eller från antirasistiska folkuppfostrare. Vi är uppriktigt ledsna för att klimatet i dagens Sverige gör att vi anser att anonymitet är det bästa för oss som översättare av Bjørn Stærks text.

Den svenska invandringsdebatten är delvis mörklagd i full offentlighet med hjälp av lösa rasismanklagelser, och delvis i hemlighet genom tystnad, isolering och undvikande. Den något mer faktabaserade invandringsdebatten som existerar återfinns inte i partipolitik och etablerad massmedia. Väljare som är kritiska mot den nuvarande invandringspolitiken har därför ett svårt val: skall man rösta på ett av de politiska partier som introducerade världens mest liberala flyktingpolitik, eller på partiet som anser att den muslimska invandringen är det största hotet mot Sverige sedan andra världskriget? Det finns ingen medelväg.

Det handlar om en offentlighet som har förlorat förmågan att skåda sig själv rationellt, eftersom de ord som kunde ha använts har blivit ett krigsbyte i en bitter politisk strid. Hur kunde det hända? Och varför fortsätter det?

Norska Bjørn Stærk är fast krönikör för Aftenposten, författare till boken Ytringsfrihet utgiven av bokförlaget Humanist forlag och en av Norges mest kända bloggare. E-boken Fostra folket är en tankeväckande och underhållande text om svensk maktelit sett från grannlandet, som iakttar hur många av väljarna i världens mest invandringsliberala demokrati tvingas ut i ytterkanterna.

Gå til boken Fostra folket! eller til Trolltekst framsida.

Sverige skulle kunna välja att föra en normal asylpolitik, men väljer en unik. Folkuppfostrarna strävar efter en yttrandeovänlig offentlighet där endast de som har ”rätt” kunskap och ”rätt” synsätt får delta, och ser på öppna debatter som en lyx man bara kan ha när allt är bra. De yttrandevänliga vill ha åsiktsmångfald, även om det leder till kaos och buller. Vad är mest demokratiskt?

Sverigedemokraterna fick hela 12,9% i riksdagsvalet nyligen, och är med det Sveriges tredje största parti. Det är skrämmande att ett parti som grundades av nynazister gör det så bra, men SD är - vad man än tycker om deras politik - ett demokratiskt parti. SD:s tillväxt ses dock av folkuppfostrarna, PK-eliten, som bekräftelse på hur illa det står till med folket, inte ett varsel om att eliten kanske borde ompröva sina ideal. Samtidigt är svenskarna de människor som i årtionden levt med Europas mest liberala flyktingpolitik, och går längre än de flesta med att komma invandrarna till mötes. Vad kan vara mindre rasistiskt? Kan det vara så att det inte är svenskarna som är i färd med att bli rasister, utan att det är konsekvenserna av den förda politiken som är på väg att bli outhärdliga? Att eliten har lyckats med att övertrassera världens fetaste toleranskonto?

 Utan yttrandefrihet och yttrandevänlighet bryter samtalen i samhället ihop – men till ett högt pris, där de smartaste och mest kunniga människorna håller käften av rädsla för att säga något ”fel”. Det liknar mer vad som händer i en diktatur än i en demokrati.

 Både Norge och Sverige är i behov av en rationell offentlighet, i dag mer än någonsin. Vi behöver den för att prata om en av de största samhällsförändringarna i vår historia, som vi kanske varken bör eller kan undgå: den nya massinvandringen. Samtalet kring detta måste vara fritt, inte genom att ”våga vägra debatten”.

 Trodde någon att vi kunde ändra två homogena högutbildningssamhällen till multietniska samhällen med stora skillnader i kultur och utbildningsnivå utan att vi skulle se konsekvenser på vägen? Trodde vi att allt skulle gå så smärtfritt att vi inte skulle behöva tala öppet om det? Gjorde vi verkligen det?

En dag kommer våra barn med nya invändningar. Då måste vi kunna svara på dem också.

Gå til boken Fostra folket! eller til Trolltekst framsida.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

 


Bjørn Stærk blogger: Ikke vend Åkesson ryggen 14.08.2014 - Skrevet av gjesteblogger i Trolltekst

av Bjørn Stærk, forfatter på Trolltekst

I morgen fredag kommer lederen av Sverigedemokratene til Norge, og antirasister ønsker å protestere. Men hvis avsky kunne bekjempe SD ville det ha hjulpet for lenge siden.

I en valgkamptale nylig henvendte Jimmie Åkesson, lederen for Sverigedemokratene, seg direkte til islamistene som myrder kristne i Irak. «Jeg er ikke troende,» sa han, «men jeg betrakter meg selv som kristen.»

«Dere kan ikke drepe oss alle,» fortsatte han. «Dere kan ikke vinne, for vi er flere og sterkere enn dere tror.»

De forfulgte kristne i Irak trenger støtte. Det er som om tusenvis av breiviker  - flere av dem fra Sverige og Norge - har sluppet løs på sivilbefolkningen. Men Åkessons ordbruk får meg til å grøsse. Han kaller massakrene et angrep på «oss» i den «kristne, vestlige, demokratiske verden». Men det er ikke der konfliktlinjen går. Når islamister myrder er det andre muslimer som er de første og fleste ofrene.

«Dere kan ikke drepe oss alle!» er sekterisk ordbruk. Det er ikke første gang. Åkesson mener at muslimsk innvandring er den største utenlandske trusselen mot Sverige siden Andre verdenskrig. Han appellerer til velgere som ikke godtar at islam har kommet hit for å bli. I beste fall er dette en irrelevant fantasi.

I morgen fredag kl 13:30 står Åkesson foran Stortinget og snakker til svenske velgere i Norge. Nettstedet Vepsen oppfordrer til å møte opp og vende ham ryggen.

Dette er et dumt forslag. Å vende ryggen er å vise avsky til de som ikke vender ryggen. Og hvis det er én ting SD-velgere ikke trenger mer av, er det avsky.

I boken Oppdra folket!, som nå har kommet i en oppdatert 2014-utgave, skriver jeg at den svenske eliten ønsker å lede folket inn i fremtiden med en myndig hånd. De som går feil vei skal møtes med avsky og utfrysning, ikke argumenter. De skal oppdras.

En av folkeoppdragerne er Ali Esbati, som mener at debatter bør vinnes ved at de gode styrer premissene slik at de slemme taper. Du skal ikke en gang spørre «hvor mye innvandring tåler vi». Du må «våge å ikke ta debatten.» Etter 22. juli burde norske politikere vendt sin hellige vrede mot Frp, mener Esbati. Det ville de gjort i Sverige. I stedet sitter Stoltenberg på Skavlan og forsvarer dem. Som eksempel på hvor lite Norge har lært av Breivik viser Esbati til at jeg har skrytt av nettstedet Document.

Sånt gjør man ikke i Sverige. Der ble det mediestorm da Dagens Nyheter trykket en annonse for den innvandringskritiske boken Invandring och mörkläggning. Selv på annonsesidene skal man vende ryggen til de «slemme».

Men hvis avsky kunne legge lokk på innvandringskritikken burde det ha hjulpet nå. Svenske innvandringskritikere har blitt møtt med lite annet i årevis.

Det har ikke hjulpet. Det har bare forgiftet. Det har skapt harde fronter uten plass til nyanser. Folk må velge mellom SD på den ene siden og alle partiene som har innført verdens mest liberale flyktningpolitikk på den andre siden. Islamhaterne i SD og på nettet har nesten fått monopol på å advare mot islamisme og å snakke om innvandringens ulemper.

Sverige går gjennom en radikal samfunnsendring. De trenger en offentlighet som kan betrakte seg selv på en voksen måte. I stedet har mange en maoistisk tro på at virkeligheten kan rette seg etter politiske føringer.

Flere kommentatorer ber nå om en bredere «meningskorridor». Men det kan være for sent. Det er vanskelig å stoppe en ordkrig. Mye lettere å fortsette å vende ryggen til hverandre.

Oppdra folket! kan kjøpes som ebok fra Trolltekst.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.


Prekariatet: Den nye samfunnsklassen 01.07.2014 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik har fått sin egen benevnelse: Prekariatet. Forfatteren Guy Standing har skrevet boka om dem.

            Prekariatet er en ny samfunnsklasse, ifølge Standing, som til daglig er professor ved Scool of Oriental and African studies. Prekariatets folk har korttidskontrakter eller de er ringevikarer, freelansere og jobbsøkende migranter. Og de er det permanent. De bytter timer mot penger på rent instrumentell basis, de har ingen yrkesstolthet og ingen trygghet. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Deres tilværelse er alltid på jakt etter inntekt, og derfor alltid prekær.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

            Begrepet ble først brukt av franske sosiologer på begynnelsen av 1980-tallet, som en neologisme sammensatt av ordet prekær og proletariat. Prekariatets liv er utrygghet og stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for man har aldri helt fri når man må jage etter jobb eller betingede og til dels formynderske trygder. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted det er sesong- eller engasjementsarbeid å få.

            Dette er en raskt voksende klasse, en klasse som er under dannelse. Fenomenet ”arbeidskraft uten ansettelse” har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkuransefortrinn for bedriftene, som igjen konkurrerer ut bedrifter med gammeldagse ansettelsesforhold.

            For svenske og norske lesere er livet i prekariatet i kjent gjennom den svenske fortatteren Kristian Lundbergs såkalte Malmø-trilogi. I særlig den første boka ”Yarden” gir han en ypperlg litterær skildring av løsarbeiderens strevsomme og utrygge liv, uten at ordet ”prekariat” ble brukt. Det Kristian Lundberg skildret litterært beskriver Guy Standing i sakprosaens termer, ved å gi en ny analyse av samfunnets klasser.

            Standing deler samfunnsklassene inn i en global elite som besitter enorme kapitalresurser og salariatet i gode jobber som har felles interesser med eliten. Salariatet er ordinært ansatte i store bedrifter, stat og kommune og de er blitt en viktig del av fagbevegelsen i alle land. Ved siden av salariatet finnes en mindre gruppe proficianere. Ordet er sammensatt av begrepene professional og technician , disse representerer spesialkompetanse og jobber gjerne som høyt betalte konsulenter og næringsdrivende. Derunder finner vi den sterkt krympende arbeiderklassen, hvorfra sosialdemokraiet vokste fram, og for hvem velferdsstsaten ble skapt. Under denne gruppa vokser prekariatet fram flankert av en hær arbeidsløse. Prekariatet har ikke noe tillitsforhold til staten og kapitalen. Fagforeningene har ingenting å by dem. Og selv mangler de klassebevissthet.

            At prekariatet mangler identitet som klasse gir også tilløp til borgerkrigstilstander, der en gruppe anklager en annen og gir dem skylda for elendigheten. Den hvite befolkningens møte med innvandrene er et eksempel. Hvite uten utdanning i fattige bydeler og innvandrere i nabobydelen tilhører samme klasse, men de ser på hverandre som motstandere.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

            I Japan er en tredel er uten fast ansettelse, I Sør-Korea mer enn halvparten. Kina har i kraft av sin størrelse har lagt premissene. De som kalles ”Kindien” i svensk oversettelse, altså Kina og India med ekstremt lave lønninger har påvirket vesten ved at vår industri forsvant. I noen land, som i enkelte araberland Dubai, Quatar og de andre emiratene er nitti prosent av arbeidstyrken prekariat; fattige som setter seg i gjeld for å betale den nødvendige lisensen for å få lov til å arbeide. De fratas pass når de ankommer slik at de ikke kan reise hjem før de har betalt lisensgjeld, eller arbeidsgiver gir tillatelse. Disse ansettelsesformene påvirker arbeidsvilkår globalt, som vestlige land tvinges til å tilpasse seg der de står i halsen til gjeld.

Den tradisjonelle venstresiden, fagbevegelsen inkludert, tilhører salariatet eller arbeiderklassen. Dermed ender de med å fordømme prekariatets dårlige arbeidsmoral (kritikk fra høyre) eller deres høyrepopulisme (kritikk fra ventre). Ja, selv her i rike Norge, der prekariatet enda heldigvis er lite, der tilbyr både Høyre, Frp og Ap bare arbeidslinja: Tilpass deg, eller mist trygden. Sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går.

            Prekariatet er en farlig klasse. Folk som lever i konstant uttrygghet tiltrekkes lett av så vel nyfascistiske som andre destruktive politiske bevegelser. Standing argumenterer tungt og overbevisende for borgerlønn som den eneste logiske løsning. Både for å gi denne gruppen grunnleggende trygghet, men også fordi han mener arbeid vil bli fordelt og utført mer effektivt, dersom prekariatet slipper å jage etter korttidsjobber. Ja, han argumenterer også for at borgerlønn skal innføres globalt. Dermed kan ”drittjobbene” fordeles gjennom et auksjonsprinsipp, som gjør lønna for å servere hamburgere, vaske gulv og feie garasjeanlegg blir høyere. Altså bedre betalt, men fortsatt midlertidige. Å framstille slike jobber som en karrierevei er et bedrag, mener Standing, det er mer realt å framstille det som noe rent intstrumentelt: Arbeid-i-bytte-mot-penger.

            Det låter unektelig vakkkert, men lar seg vel neppe gjennomføre? Vel, hvem skal ha bevisbyrden for det? Så lenge ingen politisk bevegelse er dannet, kan eliten og salariatet si det er umulig. Slik datidens establishment sa det var umulig på 1800-tallet, da rebellene ønsket førti timers uke og arbeidervernlover.

Vi selger boka, bestill den her

GÅ TIL FORSIDEN MED FLERE BØKER

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.


Oda Rygh blogger: Asle Toje om Nasjonalisme 2.0 28.06.2014 - Skrevet av gjesteblogger i Trolltekst

Dulce et decorum est pro patria mori. “Det er skjønt og ærefullt å dø for fedrelandet” er en linje fra den romerske poeten Horace. Men den er kanskje best kjent som den siste linja i Wilfred Owens dikt om redslene ved den første verdenskrig, der Horace sitt syn blir beskrevet som “That sweet lie” - “denne søte løgnen”.

Har pendelen i nasjonsfølelsen svingt tilbake? I to essays skriver Asle Toje om forholdet til nasjon og Europa, fra grasrot til tidligere sentralbankledere.

Det nylige valgskredet for den radikale høyresiden i EU-valget bekymrer ikke Toje, partiene er for marginale. Essayet om nasjonalisme fokuserer derimot på den franske “identitetsbevegelsen”, en motkulturell bevegelse som hevder å være uten fløytilhørighet. Identitetsbevegelsen trives best på saksfelt hvor det er stor avstand mellom de styrende og folkeviljen, og briljerer på områder godt over grensa til det populistiske.

Å kun servere svinekjøtt i suppekjøkken til de fattige demonstrerer fler poenger på en gang om globalisering og økonomien. I motsetning til andre bevegelser rundt samme temaer i Europa har de klart å unngå det amatørmessige imaget og pinlige nazihilsener. Kortversjonen av ideologien er å finne i striglede reklamevideoer på youtube og nettsider med stram produksjon.

De identitære er ikke først og fremst rasister, mener Toje, men kollektivistiske antiglobalister. Og i sterk kontrast til europaelitens liberalistiske frie flyt av mennesker og penger.

Vil du lese Asle Tojes essay? Gå til Nasjonalisme 2.0 her.

Vil du lese Asle Tojes intervju med Michel Houellebecq? Gå til intervjuet med Houellebecq her.

En uventet europeisk alliert i så måte er Thilo Sarrazin. Den tidligere lederen for tysklands sentralbank. Med sine 68 år og partibok i det sosialdemokratiske partiet burde han være alt identitærbevegelsen er imot. En soleklar representant for de forhatte 68-erne. Men dengang ei.

Sarrazin får skjellsord kastet etter seg i seriøse aviser, og ble forsøkt kastet ut av partiet. Hans store synd var hans første bok, som var sterkt innvandringskritisk med den polemiske tittelen “Tyskland utsletter seg selv”. Toje påpeker at kritikken mot den ikke gikk på innhold, men på “tonen”. Boken ble ihvertfall en bestselger og solgte 1,5 millioner på kort tid.

Så kom han ut med en bok til. Og lagde like mye bråk. Det oppsiktsvekkende med “Europa trenger ikke euroen” (2012) er ikke påstanden om at en sentral valuta uten sentral finanspolitikk ville føre til ustabilitet. Det er et utbredt sysnpunkt blant økonomer og ble reist som et spørsmål da euroen ble innført. For å sette det på spissen: En løsning på Hellas sin krise ville være å devaluere valutaen, men det kan de ikke som euromedlemmer. Den store kontroversen er Sarrazin sin påstand om at Tyskland ikke tjener på euroen.

Det er et sentralt argument for at Tyskland skal betale ut landene mest rammet av finanskrisa at Tyskland har tjent på en kunstig lav valuta. Forfatteren går langt i å antyde at tysklands tap av sin samlende myntenhet, den populære d-marken, og videre understøttelse av kriserammede land er et resultat av skyldfølelse for andre verdenskrig. Et nødvendig offer.

Euroen skulle gjøre Tyskland europeisk. Men nå som kriselandene i praksis er satt under administrasjon er målet å gjøre dem nøysomme og produktive. Europa skal bli Tyskland.

Diskusjonen om identitet, nasjon og selvråderett, hva man er villig til å gi opp, og hvem man er lojal til foregår i Europa nå. Tojes essays drar disse linjene. Fra sint ungdom til grående intellektuelle: Debatten kan ikke unngås.

Vil du lese Asle Tojes essays? Gå til Nasjonalisme 2.0  eller til Thilo Sarrazin / Europas Detroit. Vi minner også om den første i serien, med forfatteren Michel Houellebecq.

Gå til forsiden.

 Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.


Oda Rygh blogger: Bortkastede liv? 07.06.2014 - Skrevet av gjesteblogger i Trolltekst

Politisk økonomi topper for tiden lista over fagbøker som blir bestselgere. Asle Tojes tekster er reisebeskrivelser om ulikhet og det sosiologen Zygmunt Bauman kaller "bortkastede liv".

Da Stephen Hawking skulle skrive sin bok om hvordan universet fungerer fikk han beskjed om at for hver formel han skrev inn ville antallet lesere halveres. Han klarte likevel snike inn en E=mc^2, Einsteins lov om masse og energi. Boken ble en enorm hit, den formelen til tross. Pikettys bok “Kapital i det 21. århundre” er i skrivende stund på toppen av amazons liste og ser ut til å forbli der, selv med hovedbudskapet uttrykt som en formel: r>g. -Avkastning av formue (r) er større enn veksten i økonomien (g). Economist har et meget kort sammendrag her.

Temaet ulikhet og dens konsekvenser er tatt opp i bøker som er blitt populære før. I 2009 kom The Spirit Level ut, som viste en link mellom store ulikheter i inntekter og samfunn som scoret lavere på en rekke indikatorer, fra rusmisbruk og tenåringsgraviditet til sosial mobilitet. Men Piketty sin pertentlige gjennomgang av skattedata fra de siste 300 årene har gitt ny fyr til debatten, særlig siden USA og Europa igjen ser raskt økende ulikheter i kjølvannet av finanskrisa.

Les om Asle Tojes ebok-singel om Europas Detroit her.

Det er med dette bakteppet at Asle Toje beskriver sin reise til den gamle industribyen Miscolk i Ungarn. I sovjet-tiden pleide det være et smelteverk her. Nå har malmtogene sluttet å komme, og på få år er 30 000 industriarbeidsplasser vekk. Toje starter reiseskildringen med at han blir sterkt anbefalt å ikke dra, og i det minste leie bil så han kan komme seg vekk derfra fort. Han møter læreren og aktivisten Sara i en blokk med jernforsterkede dører og avføring i gangen. Bydelen Avas er fattig, og huser for det meste rom. Sara beskriver tilstanden slik: “Miskolc var en gang en by, nå er den to byer. En rik og en fattig.” Sara er fornøyd med de nye selskapene som har etablert seg i byen, men legger til “Problemet er bare at folk i Avas ikke er etterspurt arbeidskraft”.

Her går Tojes slentrende beskrivelse av en by med fra å være et malerisk reisebrev over i å bli et mikrokosmos av tilstanden i Europa. Fremveksten av effektivisering i industrien og globaliseringens press fra lavkostland har eliminert jobbene med middelklasselønninger, og samtidig senket lønningene for de lavtlønte. I Miskolc var det i tillegg en etterlevning av sovjet-tiden: Flere tusen av de ansatte da var det egentlig ikke behov for, men de var sysselsatt pga den sovjetiske arbeidsplikten. Toje går langt i å sammenligne dette med nåtidas oppblåste offentlige sektorer og tilogmed Norges uførestatistikk. I Miskolc blir arbeidsledige bedt plukke søppel og lignende, noe byens viseborgermester er stolt over at har minsket ledigheten, men fremdeles er 18500 arbeidsledige. Samtidig sliter de nyetablerte firmaene i byen med å finne arbeidskraft.

Historien om Miskolc er historien om Europa: Byen har fått utvikling takket være et fokus på infrastruktur, og har tiltrukket seg høyteknologiske firmaer. Ungdommen tar høyere utdanning. Forskjellene mellom de som er med i den nye økonomien og de utenfor øker. Utviklingen skjer nå, og i likhet med Piketty argumenterer Toje for at den en nær uunngåelig. Men hva skjer med den gruppen mennesker som ikke lenger er “nyttige” når de lavkvalifiserte jobbene forsvinner? Essayet forsøker ikke svare, men spørsmålet har ikke ofte blitt stilt så tydelig.

Du kan lese mer om Miskolc-historien her: Europas Detroit. Eller gå til forsiden hos Trolltekst.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her. 

 

 


 


Göran Adamson blogger: Vänsterns mångfaldspolitiker går ärenden åt högerpopulismen 30.05.2014 - Skrevet av Ny gjesteblogger

Det pågår en allians mellan en absolut förvirrad vänster och en absolut målmedveten höger, som gör att det i dag finns mycket kritik att rikta mot den svenska mångfaldspolitiken. Mångfald och multikulturalism är en ideologi och vilar på en mängd ideologiska premisser. Därför bör den också regelbundet bli föremål för en kritisk diskussion - utan att kritiken stämplas som högerextrem, hävdar sociologen och författaren Göran Adamson.

Her er hans gjesteblogg hos Trolltekst, først trykket i Dagens Samhälle.

Uppfattningen att mångfald och multikulturalism har en vänstertendens bör starkt ifrågasättas. Tvärtom är dessa idéer konservativa eller rentav reaktionära, anser jag.

Min syn ligger här mycket nära den som Aje Carlbom framför i sin artikel "Särintressen tillåts tala för 400 000 muslimer" i Dagens Samhälle 5 mars. Han framhåller att Islamistiska förbund vill föra talan för alla muslimer. Men med samma logik borde högerextremister föra talan för alla tyskar, Tea-party-rörelsen för alla amerikaner och så vidare. Saltsjöbadsavtalet från hösten 1938 innebar att moderata krafter bland arbetare och arbetsgivare gick samman och på så vis marginaliserade kommunister och fascister på vardera flank. Vad har hänt med denna goda princip?                                                                                           

Istället vill jag ta upp en annan aspekt av multikulturalismen som inte diskuteras i svenska spalter men där debatten är ganska omfattande utomlands. Frågan är: Vem tjänar på den multikulturella agitationen? Enligt den brittiske marxisten Perry Anderson är svaret de multinationella företagen. Han ser mångfalden som en lekboll i händerna på de nyliberala krafterna, och tar utgångspunkt i att dessa krafter – hans empiriska exempel är EU – ser all klasskamp som anatema och ett hot mot elitens privilegier. Här kommer etniska motsättningar väl till pass. Vad som faktiskt har hänt, skriver Anderson, är att ”etniskreligiösa spänningar har ersatt klassmotsättningar.” Istället för att bilda enad front mot arbetsgivare och stat angriper inhemska arbetare andra arbetare: ”den fattige förolämpar den fattige”.

Det faktum att arbetarklassen och invandrare ofta har gemensamma ekonomiska intressen har också omsorgsfullt fördunklats av mångfaldsretoriken som ständigt försöker skilja etniska grupper från varandra. Även här, syns det, har man sprungit nyliberalismens ärenden.

Enligt Anderson är orsaken till varför arbetarklassen drivit högerut inte ideologi (de har blivit rasister!) utan att deras ”relativa position i samhället” förändrats. Där de tidigare återfanns – på samhällsstegens botten – återfinns numera invandraren. Samtidigt har arbetarens situation blivit alltmer osäker, vilket har skapat ett agg som riktat sig neråt när arbetaren (svensk eller inte) snarare borde vända sitt missnöje uppåt – mot Bryssel. Multikulturalismen har försett den nyliberala eliten med ett bekant maktredskap: söndra och härska. Den amerikanske filosofen Brian Barry drar liknande slutsatser som Perry Anderson. För en ekonomisk elit utan skrupler, skriver Barry, är gemensamma krav från förfördelade grupper ”en mardröm”. Den bästa åtgärden är att hetsa dem mot varandra.

Inte heller den slovenske filosofen och sociologen Slavoj Žižek tror att arbetarklassen nödvändigtvis drivit högerut för att de blivit rasister. Snarare har den multikulturella eliten övergivit arbetaren, och i detta vakuum "försöker radikalhögern fånga upp och mobilisera vad som återstår av den vanliga ’arbetarklassen’ i väst. Vi brukande våndas över ekonomisk fattigdom. Nu gläds vi åt kulturell rikedom. Vad hade Marx sagt?" Vänstern, skriver Žižek, har genomgått en mödosam rockad; ”dagens socialdemokrati har skrubbats ren från all subversiv sälta, och ljusen har slocknat för även de blekaste minnen av antikapitalism och klasskamp.”

Vad vi ser är en allians mellan en absolut förvirrad vänster och en absolut målmedveten höger. Min kritik mot mångfald och multikulturalism är alltså en kritik från vänster. Det svenska etablissemanget har fått en trojansk häst över tröskeln. Text av Göran Adamson, først publisert i Dagens samhälle.

Les mer om Adamsons nye bok her og eller gå tilbake til forsiden til Trolltekst.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.


"Sveriges forbudte bok" blir gratis 02.05.2014 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Boka Invandring och mørkläggning er nå lagt ut gratis på forfatternes hjemmeside. Boka har solgt i ti tusen eksemplarer i Sverige, til tross for journalistenes fortielse. En god tekst lar seg ikke stanse av svensk medieelite.

Trolltekst er stolt over at å ha fått være med på denne bok-suksessen, og takker alle de kundene som har kjøpt boka. Dere har gjort det økonomisk mulig for forfatterne å gå enda et skritt videre for å spre teksten, ved nå å legge ut ny utgave gratis. Takk!

Sverige det landet i vesten som mottar flest flyktninger i forhold til befolkningen, Malta og Kypros unntatt. Ni av ti asylsøkere har ikke papirer på hvem de er. Sverige gir dem likevel opphold, i et langt større omfang enn andre nordiske land. De stiller heller ikke krav til familiens forsørgerevne ved familiegjenforening.

Boka Invandring och mørkläggning av Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin er en kritisk gjennomgang av denne særsvenske innvandringspolitikken. De første fem tusen eksemplarene ble solgt uten hverken annonsering eller medieomtale. Eneste unntak var Aftonbladet, som slaktet boka under overskriften ”Samma gamle rasism”. Artikkelen var illustrert av marsjerenede nynazister, i seg selv en grov trakassering av de to skikkelige forfatterne.

Danskene derimot, har gitt boka solid omtale. I Jyllandsposten kalte Morten Uhrskov Jensen den for ”den viktigste svenske bok på mange år”. Filosofen Lars Østman kalte den morsomt nok ”Sveriges forbudte bog” i Berlingske. Boken har fått bred dekning i Danmark, og er også omtalt i norske Aftenposten.

Forlaget Trolltekst utga Invandring och mørkläggning som ebok i fjor. En dag på senhøsten eksploderte salget gjennom nettsiden vår. Forfatterne hadde nemlig rykket inn en helsides annonse for boka i Dagens Nyheter, for å gjøre boka kjent. Annonsen, som overhodet ikke var rasistisk etter norsk målestokk, avfødte raseri i svensk kulturelite og demonstrasjoner på gaten. Til og med en biskop, Åke Bonnier, gikk hardt ut mot Dagens Nyheter fordi de hadde trykket den ”rasistiske” annonsen. Som bokas ebokforleggere satt vi litt forbløffet på sidelinjen og bivånet bråket i Sverige.

Vi hadde også utgitt essayet Oppdra folket! av Bjørn Stærk tidligere den høsten (se bildet under). Svensk elite lytter ikke til folket, de vil heller oppdra det, hevder Stærk. Harde fakta om innvandring anses ikke som sunt for folkets oppdragelse og blir derfor fortiet. Debatten om annonsen ble en eneste lang bekreftelse på at Stærks analyse var riktig.

TV-produsenten og sosiologen Harald Eia framhevet også nylig,den store avstanden mellom svensk elite og folk i Klassekampen: Mens bare 16 prosent av nordmenn har ingen eller liten tillit til mediene, sier hele 44 prosent av svenskene at de har ingen eller liten tillit til sine medier, ifølge undersøkelsen Eia refererer. Hilde Sandvik, Kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende fulgte på med i danske Politiken, under overskriften ”Something is rotten in the state of Sweden”. Hun påpekte den sterke selvsensuren i svenske medier, parallellt med at svenskene faktisk har en sterk fascistisk tradisjon. Det er en eksplosiv og farlig miks. Hver 1. mai marsjerer svenske nynazister i Jönköping.

I går stoppet Trolltekst salget av Invandring och mørkläggning fordi den nå er lagt ut gratis.

Til høsten er det valg i Sverige. At boka nå er blitt tilgjengelig for alle er et lovende oppspark for valgkampen. Debatten om innvandring bør ikke overlates ekstremister.

Her kan du lese mer om ebok-singelen Oppdra folket!


NRK om Asle Tojes ebok Jernburet 1 14.03.2014 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Den første ebok-singelen i serien Jernburet 1 er et intervju med den franske forfatteren Michel Houellebecq.

At norske Asle Toje har fått den sky Michel Houellebecq i tale er noe av et scoop, skriver Knut Hoem på NRK.no, i en anmeldelse som også ble sendt i radioprogrammet Kulturhuset. Om Houellebecq skriver Hoem: Romanene hans nærmest syder og koker over av lett antennelige selvmotsigelser. Vi sakser videre:

Asle Toje. Foto: Mikaela Berg…høydepunktet for meg kommer når Toje skildrer at Houllebecq klikker i gang Beatles-låten «I want to hold your hand» på den bærbare mac-en, og brøler over musikken at ”Det er utenkelig at noen ville lage en slik sang i dag! Ingen ironi, intet skjult budskap – bare ren og skjær framtidstro.”

Dette (...) ledsages av flere andre overraskende utsagn fra Houellebecq, som for eksempel at det kanskje egentlig hadde vært like greit om Frankrike ble en muslimsk stat som Marokko, for Marokko er «et kult land». En muslimsk stat kan være å foretrekke foran et vestlig samfunn som ikke er istand til å ta vare på sine eldre, og hvor aktiv dødshjelp blir mer og mer vanlig, sier Houellebecq (…).

Asle Tojes neste intervjuobjekt er helt på nivå med Michel Houellebecq når det gjelder internasjonal stjernestatus, mener Knut Hoem. I vår neste ebok-singel i serien Jernburet intervjuer Asle Toje den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazin, som ble en ikke-person i eget parti etter å ha skrevet den sterkt innvandringskritiske boka Deutschland schafft sich ab.

 Les mer om Jernburet 1 her. Bildet er forfatteren Asle Toje, tatt av Mikaela Berg.

 PS: Dersom du kjøper ebok-singelen får du lydbok på kjøpet, der forfatteren leser.

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Er Dagens Nyheter rasistisk? 10.12.2013 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Søndag hadde avisa Dagens Nyheter en helsides annonse for boka Invandring och mørkläggning, som Trolltekst har e-bokrettighetene til. Det brøt umiddelbart ut rabalder på Twitter, under hashtagene #dnannons, #dnrasism, #dngate, og #dnbojkott. Flere henviste til nazismen, det mest oppsiktsvekkende synes jeg var denne tweeten fordi den refererte til annen verdenskrig (med ordene "Aldri mer") og faktisk var skrevet av en biskop:



Dagens Nyheter svarte umiddelbart på protestene og sa at de ønsket å ha en liberal annonsepolitikk. I går kom også Svenska Dagbladet på banen og forsvarte annonsen.

Nettstedet Dagens Opinion intervjuet Karl-Olov Arnstberg, en av de to forfatterne bak boka, og som har gitt den ut på sitt eget forlag Debattforlaget (der du også kan få kjøpt boka i papirutgave).

Sanna Raymans ledere i Svenska Dagbladet er verdt å sitere, hun kom med det forsvaret for annonsen som ville synes opplagt, men som sjelden er framme i svensk debatt og det er følgende: Hva er farlig med fakta, så lenge vi faktisk er stolte av vår generøse innvandringspolitikk? Jeg siterer (Wolodarski er sjefredaktør i Dagens Nyheter):

Chefredaktören Peter Wolodarski själv hävdade gång på gång under dagen, att alla punkter var faktagranskade av tidningen, detvillsäga man medverkade inte till att sprida lögner. Stämmer detta så inställer sig frågan: Är det korrekt uppfattat att stora delar av mediekåren anser det olämpligt att berätta om vår öppna och humana migrationspolitik i siffror? I stället för att vara stolta, ska vi tala tyst om den? Varför då?

Det burde vel også vært en mer nærliggende argumentasjon for biskopen, men han kastet seg altså på sensur-ropet; At en stor dagsavis ikke bør trykke annonser for innvandringskritiske bøker.

Annonsen i Dagens Nyhter søndag

I dag 10. desember kom lederen i Dagens Nyheter og forsvarte igjen annonsen. Hanne Kjöller skriver:  Summa summarum har jag svårt att se annonsen som rasistisk. Varje vän av yttrandefrihet vet att det inte är rätten att uttrycka majoritetens uppfattning eller de goda synpunkterna som behöver försvaras. De behöver inget försvar.

I går mandag 9. desember var det en demonstrasjon i Stockholm mot annonsen, men bare et femtitalls mennesker møtte opp. Det er langt fra Twitter-engasjement til faktisk oppmøte.

Vi i Trolltekst synes denne boka er så god at den fortjente en bredere distribusjon og laget e-bok av den. Den selges jevnt og trutt i Norge, Sverige og Danmark. Vi kan ikke med vår beste vilje forstå at den er rasistisk.

Vi kan heller ikke forstå at annonsen er rasistisk, eller på noen annen måte bryter med svensk eller norsk lov. Derimot oppmuntrer innholdet til debatt, en slik debatt om innvandring som Norge og Danmark har holdt på med i åresvis.

Les Bjørn Stærks essay Oppdra folket! om Norge, Sverige og innvandringsdebatten.

PS: Grunnet denne bloggerens elendige tekniske kompetanse er annonsen bare vist i et for lite format i denne bloggen. Men innholdet er gjengitt på denne nettsiden, da i quiz-format.

Dersom du synes quizen er rasistisk er du trolig også enig med de svenskene som mente annonsen var rasistisk.

PS2: Aftenposten skrev om saken i går, og NRK Kulturnytt hadde en reportasje om den i morges. Også i Danmark har saken vakt oppmerksomhet.

 Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.


Den ødeleggende positiviteten 06.11.2013 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Ungdomsledigheten er på 24 prosent i eurosonen. Spania har nå en ungdomsledighet på ufattelige 56 prosent. Spansk ungdom burde være rasende, men ser ut til å emigrere i stedet for å protestere. Hvor blir det politiske raseriet av i Europa?

I boka «Træthedssamfundet» skriver den tysk-koreansk filosofen Byung-Chul Han at raseriet i vestlige samfunn er erstattet av individualisert irritasjon. Samfunnet er gjennomsyret av en positivitet som lammer det kollektive opprøret. Les mer.

Hvorfor e-boksingel? 15.08.2013 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Vi begynner å bli lei av å gå på postkontoret, og satser bare på e-bøker framover. Oppdra folket er vår siste utgivelse, et essay av Bjørn Stærk om Sverige og den manglende debattkulturen der. 

Partiguiden var jo også en singel, selv om vi ikke kalte den det. Begge er korte tekster til bok å være og koster 99,- kroner. Hvorfor to slike singelutgivelser, så tett i tid? Fordi vi har tro på det. Les mer ...


Bokhandelen ble forlag 17.05.2013 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Trolltekst utgir sin første bok, Partiguiden av Jon Hustad 3. juni. Det gikk altså bare åtte uker fra lanseringen av bokhandel til forlag, eller rettere sagt et mikroforlag foreløpig.

Vi tror at den gamle forlagsstrukturen står for fall, ikke et særlig originalt syn blant nett-nerdene. Men vi er ikke nett-nerder, vi er forfattere. Både Elin og jeg har lang erfaring med de store forlagene og vet hva de gir, på godt og vondt. Les mer ...


Bedre Ledelse ble bokhandel 31.03.2013 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Før lanseringen av Bedre ledelse gjettet jeg at det ville komme 20-30 bestillinger på nettsiden til boken. Men den første uken kom det godt over hundre!

Så der satt Nils og jeg i stua og pakket bøker og strevde med faktureringsprogrammet. Da ble tanken født; Hva med en skikkelig nettbutikk med en helautomatisk betalingsløsning? Fredrik Valdmanis kastet seg rundt i påskeferien og laget butikken for oss, troll-logoen er designet av Peter Andre Jensen.

Hvorfor nettbutikk? Det er på nett det er vekst i bokomsetningen, enten det dreier seg om papir eller ebok. Det er kundedrevet. Men også for oss forfattere gir nettet en ny tilgang til leserne. Vi kan begynne å selge bøkene våre selv. Teknologien gjør det kjedelige enkelt og det morsomme mulig. Det kjedelige er varelager og betalingsløsninger, det morsomme er å nå lesere over hele landet gjennom sosiale medier og i denne butikken.

Hva skal Trolltekst-butikken bli? Akkurat nå handler det om våre egne bøker, men på sikt kan det bli andres.  Det kan være bøker utgitt på andre forlag og bøker vi utgir selv av skribenter vi synes er bra. Om ett år har vi trolig et større utvalg, men fortsatt bare bøker vi selv har et spesielt forhold til.

Vi snakkes! Hilsen Elin

 Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.