Oda Rygh blogger: Asle Toje om Nasjonalisme 2.0 28.06.2014 - Skrevet av gjesteblogger i Trolltekst

Dulce et decorum est pro patria mori. “Det er skjønt og ærefullt å dø for fedrelandet” er en linje fra den romerske poeten Horace. Men den er kanskje best kjent som den siste linja i Wilfred Owens dikt om redslene ved den første verdenskrig, der Horace sitt syn blir beskrevet som “That sweet lie” - “denne søte løgnen”.

Har pendelen i nasjonsfølelsen svingt tilbake? I to essays skriver Asle Toje om forholdet til nasjon og Europa, fra grasrot til tidligere sentralbankledere.

Det nylige valgskredet for den radikale høyresiden i EU-valget bekymrer ikke Toje, partiene er for marginale. Essayet om nasjonalisme fokuserer derimot på den franske “identitetsbevegelsen”, en motkulturell bevegelse som hevder å være uten fløytilhørighet. Identitetsbevegelsen trives best på saksfelt hvor det er stor avstand mellom de styrende og folkeviljen, og briljerer på områder godt over grensa til det populistiske.

Å kun servere svinekjøtt i suppekjøkken til de fattige demonstrerer fler poenger på en gang om globalisering og økonomien. I motsetning til andre bevegelser rundt samme temaer i Europa har de klart å unngå det amatørmessige imaget og pinlige nazihilsener. Kortversjonen av ideologien er å finne i striglede reklamevideoer på youtube og nettsider med stram produksjon.

De identitære er ikke først og fremst rasister, mener Toje, men kollektivistiske antiglobalister. Og i sterk kontrast til europaelitens liberalistiske frie flyt av mennesker og penger.

Vil du lese Asle Tojes essay? Gå til Nasjonalisme 2.0 her.

Vil du lese Asle Tojes intervju med Michel Houellebecq? Gå til intervjuet med Houellebecq her.

En uventet europeisk alliert i så måte er Thilo Sarrazin. Den tidligere lederen for tysklands sentralbank. Med sine 68 år og partibok i det sosialdemokratiske partiet burde han være alt identitærbevegelsen er imot. En soleklar representant for de forhatte 68-erne. Men dengang ei.

Sarrazin får skjellsord kastet etter seg i seriøse aviser, og ble forsøkt kastet ut av partiet. Hans store synd var hans første bok, som var sterkt innvandringskritisk med den polemiske tittelen “Tyskland utsletter seg selv”. Toje påpeker at kritikken mot den ikke gikk på innhold, men på “tonen”. Boken ble ihvertfall en bestselger og solgte 1,5 millioner på kort tid.

Så kom han ut med en bok til. Og lagde like mye bråk. Det oppsiktsvekkende med “Europa trenger ikke euroen” (2012) er ikke påstanden om at en sentral valuta uten sentral finanspolitikk ville føre til ustabilitet. Det er et utbredt sysnpunkt blant økonomer og ble reist som et spørsmål da euroen ble innført. For å sette det på spissen: En løsning på Hellas sin krise ville være å devaluere valutaen, men det kan de ikke som euromedlemmer. Den store kontroversen er Sarrazin sin påstand om at Tyskland ikke tjener på euroen.

Det er et sentralt argument for at Tyskland skal betale ut landene mest rammet av finanskrisa at Tyskland har tjent på en kunstig lav valuta. Forfatteren går langt i å antyde at tysklands tap av sin samlende myntenhet, den populære d-marken, og videre understøttelse av kriserammede land er et resultat av skyldfølelse for andre verdenskrig. Et nødvendig offer.

Euroen skulle gjøre Tyskland europeisk. Men nå som kriselandene i praksis er satt under administrasjon er målet å gjøre dem nøysomme og produktive. Europa skal bli Tyskland.

Diskusjonen om identitet, nasjon og selvråderett, hva man er villig til å gi opp, og hvem man er lojal til foregår i Europa nå. Tojes essays drar disse linjene. Fra sint ungdom til grående intellektuelle: Debatten kan ikke unngås.

Vil du lese Asle Tojes essays? Gå til Nasjonalisme 2.0  eller til Thilo Sarrazin / Europas Detroit. Vi minner også om den første i serien, med forfatteren Michel Houellebecq.

Gå til forsiden.

 Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.