Prekariatet: Den nye samfunnsklassen 01.07.2014 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Andelen arbeidstakere som jobber, men som ikke har fast jobb, vokser i hele den vestlige verden. De som jobber slik har fått sin egen benevnelse: Prekariatet. Forfatteren Guy Standing har skrevet boka om dem.

            Prekariatet er en ny samfunnsklasse, ifølge Standing, som til daglig er professor ved Scool of Oriental and African studies. Prekariatets folk har korttidskontrakter eller de er ringevikarer, freelansere og jobbsøkende migranter. Og de er det permanent. De bytter timer mot penger på rent instrumentell basis, de har ingen yrkesstolthet og ingen trygghet. De veksler mellom arbeid og trygder, og ingen av delene er varig. Deres tilværelse er alltid på jakt etter inntekt, og derfor alltid prekær.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

            Begrepet ble først brukt av franske sosiologer på begynnelsen av 1980-tallet, som en neologisme sammensatt av ordet prekær og proletariat. Prekariatets liv er utrygghet og stress. Skillet mellom arbeid og fritid er opphevet, for man har aldri helt fri når man må jage etter jobb eller betingede og til dels formynderske trygder. Fritiden brukes på å skrive søknader, fylle ut skjemaer eller reise til et sted det er sesong- eller engasjementsarbeid å få.

            Dette er en raskt voksende klasse, en klasse som er under dannelse. Fenomenet ”arbeidskraft uten ansettelse” har en iboende snøballeffekt. Fleksibel og billig arbeidskraft gir konkuransefortrinn for bedriftene, som igjen konkurrerer ut bedrifter med gammeldagse ansettelsesforhold.

            For svenske og norske lesere er livet i prekariatet i kjent gjennom den svenske fortatteren Kristian Lundbergs såkalte Malmø-trilogi. I særlig den første boka ”Yarden” gir han en ypperlg litterær skildring av løsarbeiderens strevsomme og utrygge liv, uten at ordet ”prekariat” ble brukt. Det Kristian Lundberg skildret litterært beskriver Guy Standing i sakprosaens termer, ved å gi en ny analyse av samfunnets klasser.

            Standing deler samfunnsklassene inn i en global elite som besitter enorme kapitalresurser og salariatet i gode jobber som har felles interesser med eliten. Salariatet er ordinært ansatte i store bedrifter, stat og kommune og de er blitt en viktig del av fagbevegelsen i alle land. Ved siden av salariatet finnes en mindre gruppe proficianere. Ordet er sammensatt av begrepene professional og technician , disse representerer spesialkompetanse og jobber gjerne som høyt betalte konsulenter og næringsdrivende. Derunder finner vi den sterkt krympende arbeiderklassen, hvorfra sosialdemokraiet vokste fram, og for hvem velferdsstsaten ble skapt. Under denne gruppa vokser prekariatet fram flankert av en hær arbeidsløse. Prekariatet har ikke noe tillitsforhold til staten og kapitalen. Fagforeningene har ingenting å by dem. Og selv mangler de klassebevissthet.

            At prekariatet mangler identitet som klasse gir også tilløp til borgerkrigstilstander, der en gruppe anklager en annen og gir dem skylda for elendigheten. Den hvite befolkningens møte med innvandrene er et eksempel. Hvite uten utdanning i fattige bydeler og innvandrere i nabobydelen tilhører samme klasse, men de ser på hverandre som motstandere.

Flere politiske bøker? Gå her til forsiden av Trolltekst

            I Japan er en tredel er uten fast ansettelse, I Sør-Korea mer enn halvparten. Kina har i kraft av sin størrelse har lagt premissene. De som kalles ”Kindien” i svensk oversettelse, altså Kina og India med ekstremt lave lønninger har påvirket vesten ved at vår industri forsvant. I noen land, som i enkelte araberland Dubai, Quatar og de andre emiratene er nitti prosent av arbeidstyrken prekariat; fattige som setter seg i gjeld for å betale den nødvendige lisensen for å få lov til å arbeide. De fratas pass når de ankommer slik at de ikke kan reise hjem før de har betalt lisensgjeld, eller arbeidsgiver gir tillatelse. Disse ansettelsesformene påvirker arbeidsvilkår globalt, som vestlige land tvinges til å tilpasse seg der de står i halsen til gjeld.

Den tradisjonelle venstresiden, fagbevegelsen inkludert, tilhører salariatet eller arbeiderklassen. Dermed ender de med å fordømme prekariatets dårlige arbeidsmoral (kritikk fra høyre) eller deres høyrepopulisme (kritikk fra ventre). Ja, selv her i rike Norge, der prekariatet enda heldigvis er lite, der tilbyr både Høyre, Frp og Ap bare arbeidslinja: Tilpass deg, eller mist trygden. Sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går.

            Prekariatet er en farlig klasse. Folk som lever i konstant uttrygghet tiltrekkes lett av så vel nyfascistiske som andre destruktive politiske bevegelser. Standing argumenterer tungt og overbevisende for borgerlønn som den eneste logiske løsning. Både for å gi denne gruppen grunnleggende trygghet, men også fordi han mener arbeid vil bli fordelt og utført mer effektivt, dersom prekariatet slipper å jage etter korttidsjobber. Ja, han argumenterer også for at borgerlønn skal innføres globalt. Dermed kan ”drittjobbene” fordeles gjennom et auksjonsprinsipp, som gjør lønna for å servere hamburgere, vaske gulv og feie garasjeanlegg blir høyere. Altså bedre betalt, men fortsatt midlertidige. Å framstille slike jobber som en karrierevei er et bedrag, mener Standing, det er mer realt å framstille det som noe rent intstrumentelt: Arbeid-i-bytte-mot-penger.

            Det låter unektelig vakkkert, men lar seg vel neppe gjennomføre? Vel, hvem skal ha bevisbyrden for det? Så lenge ingen politisk bevegelse er dannet, kan eliten og salariatet si det er umulig. Slik datidens establishment sa det var umulig på 1800-tallet, da rebellene ønsket førti timers uke og arbeidervernlover.

Vi selger boka, bestill den her

GÅ TIL FORSIDEN MED FLERE BØKER

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.