Den ødeleggende positiviteten 06.11.2013 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

I et samfunn lammet av positivitet er det ikke rom for kollektivt opprør. (Tidl. publi. i Klassekampen)

Ungdomsledigheten er på 24 prosent i eurosonen. Spania har nå en ungdomsledighet på ufattelige 56 prosent. Spansk ungdom burde være rasende, men ser ut til å emigrere i stedet for å protestere. Hvor blir det politiske raseriet av i Europa?

I boka «Træthedssamfundet» skriver den tysk-koreansk filosofen Byung-Chul Han at raseriet i vestlige samfunn er erstattet av individualisert irritasjon. Samfunnet er gjennomsyret av en positivitet som lammer det kollektive opprøret. Han mener at denne individualiseringen bunner i et kontinuerlig jag etter prestasjoner, som erstatter den ytre autoritet med en indre. Mennesket mangler en instans til å beskytte seg mot seg selv. Det tjener kapitalkreftene ved at produktiviteten hos enkeltindidet øker. Individet mangler negativitet, altså evnen til å si nei og til å avstå fra noe. Dette rammer både den overvektige på trygd og det hardt trente karrieremennesket. Vi lever hyper-oppmerksomme, multi-taskende liv. Det reduserer og fratar oss adelsmerket som tidligere kjennetegnet vår kultur, den fordypede, kontemplative oppmerksomhet.

            Den største skadevirkningen av evig multi-tasking er mangelen på den dype, samlede konsentrasjonen vi trenger for å skape noe nytt. Vi er endt opp i en evig reproduserende tilstand preget av copy/paste. Positiviteten jevner ut tiden og gjør den flat. Vi resirkulerer og konsumerer med internett. Denne tilstanden fører til forfall og degenerering av samfunnet. Europa og USA bærer preg av stagnasjon og politisk og kulturelt forfall. Kunnskapsnivået i skolen er på vei ned, media forfaller. Det demokratiske underskuddet vokser.

.           Treffer Byung-Chul Han med sin diagnose? Og dersom svaret er ja, hva så? Hvordan skal vi få negativiteten tilbake igjen? Og når den kommer, hvilket ansikt vil den ha? Dersom diagnosen er riktig, beskriver den en tilstand som vil gå mot framtidig kollaps. Diagnosen er formulert i en enkel formel med teser som verken lar seg bekrefte eller avvise. Det er selvfølgelig problematisk. Men en slik filosofisk tekst kan gi oss noen metaforer som både kan identifisere fenomener og utvide vår horisont. Vi synes at Hans tese kan overføres til den norske tilstanden. Her råder mer av alt og ingen grenser for krav. Formueskatten skal vekk, men sykelønnen skal bestå. Arveavgiften skal vekk, men alle skal få sykehjemsplass. Sosialistene er ikke egentlig villige til å øke skattene, mens høyresiden ikke egentlig vil kutte i velferd. Det slås stort opp at folk ”står i kø” for lidelser man ikke kunne behandle for tjue år siden. Det framstilles som om våre gamle lider, når de aldri har vært så finansielt rike og samtidig aldri har fått så mye gratis medisinsk behandling som i dag. Vi har mistet evnen til å si nei, parallelt med at vi ikke har evnen til å bli rasende når vi burde. Det alvorligste ved positiviteten, er kanskje at muligheten for et endringsskapende raseri er svekket. Og her er det vi, ikke Byung-Chul Han, som assosierer til et Europa i resesjon. I et Europa der velferdsstaten forvitrer og de økonomiske forskjellene øker, ser vi få tegn til opprør.

            Ifølge Byung-Chul Han er den enkelte opptatt av å realisere seg selv. Depresjon er uttrykk for mislykkede forsøk på å være seg selv. Individets frustrasjon kanaliseres inn i depresjon, ADHD og fedme. Individualiseringen resulterer også i manglende evne til å inngå forpliktende forhold. Derfor atomiseres samfunnet.

Les mer om boka her

            Dersom denne analysen er riktig kan den bidra til å forklare hvorfor vi ser så få tegn til opprør i de moderne delene av Europa som er hardest rammet av finanskrisen, Italia og Spania, mens de minst moderne, Hellas og deler av den gamle østblokken opplever tegn til opprør. De høyt utdannede i Sørvest-Europa bare reiser sin vei for å realisere seg selv et annet sted, der det fortsatt er mulig.

            De økonomiske forskjellene øker samtidig som velferdsstaten forvitrer. Det uteblivende raseriet handler om at individet kan bare rette oppmerksomheten mot noe annet, utvandre til et annet land, eller fordype seg i en verden på nett eller ty til narkotika som flukt. I land som Hellas, Italia, Spania og Irland emigrer de unge i hopetall. Disse landene har lang tradisjon for utvandring, det nye er at det er de utdannete som reiser, de mest resurssterke. Men det er også den gruppen unge som har tradisjon for, og kunne målbære et venstresideopprør.

            Franrike har ikke tradisjon for emigrasjon, slik som middelhavslandene. Men den franske tilstanden nærmer seg når det gjelder arbeidsledighet. I et opprop i 2012 foreslo journalisten Mouloud Achour, rapperen Mockless og gründeren Felix Marquart at fransk ungdom skulle rømme landet. Mange stilte seg bak dem og begrunnet det med at landet har akseptert en ungdomsledighet som har ligget fast på rundt 25% de siste tretti år. Men det man foreslår er altså emigrasjon, ikke opprør.

            At raseriet mangler hos høyt utdannet arbeidsledig ungdom kan være helt ødeleggende. For i de minst moderne delene av Europa lever raseriet fortsatt. Der er opprøret overtatt av ungdom som kanaliserer det i vold og innvandrerhat, i stedet for i samfunnsbyggende politisk arbeid. Det er denne høyreekstreme og minst utdannede ungdommen som blir værende, og som gjør opprør.

            Positiviteten slik Byung-Chul Han beskriver den kan bli farlig for Europa. For den handler om den politiske og intellektuelle kraften som uteblir. Slik at arenaen blir overlatt til de intellektuelt svake og voldelige ekstremistene. Les er om boka her.

Denne teksten sto som kronikk i Klassekampen 5. november 2013

 Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.