Det sista museet: Kulturpolitikk i Sverige 06.09.2016 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

Sverige har gjennomgått en uhyggelig, kulturpolitisk revolusjon hevdes det i boken Det sista muséet, reflektioner om identitetspolitik, kultur & integration. Forfatteren Johan Lundberg stiller spørsmålet om hva som skjer når idéen om at det ikke finnes noe som er allmenngyldig blir en rettesnor for kulturen. Når kulturen i stedet for betraktes som et instrument for å bekrefte minoriteters identitet. Utgangspunktet er to vidt forskjellige oppfatninger av kultur som springer helt tilbake til antikken. Sett fra et genus, minoritets, eller homoperspektiv sementerer den tradisjonelle borgerlige kulturen en oppfatning som virker undertrykkende på disse gruppene.

På en utstilling i moderne museet i Malmö I 2015 ble to malerier av kunstneren Nils Dardel utstyr med ideologiske advarselskilt. Et halvt år tidligere ble det publisert en rapport fra Samordningsorganet Riksutställningar, Museerna och mångfalden, der man tok opp at slike advarselskilt ikke var tilstrekkelig. Slik kunst ønsker man ikke. De som ikke følger de strengere retningslinjene museumstyrelsen har lagt opp til oppfordres til å slutte i jobben.

 Da Miljøpartiet i Sverige ble med å danne regjering i 2014 fikk de kulturministeren, Alice Bah Kuhnke. Hun nedsatte en arbeidsgruppe. Det nye politiske mantraet ble mangfold i kulturen. Selve tanken var ikke helt ny, den ble like etter årtusenskiftet implementert i utdanningssystemet, dokumentert og kritisert av Göran Adamson i boken Svensk Mångfaldspolitik. Ideologisk veiledning og bevisstgjøring ble et viktig redskap. Alle som jobbet innen kultur får nå opplæring i intersektionalitet og postkoloniale teorier. Det ble foreslått ulike måter å straffe de som ikke lever opp til regjeringens krav.”Kvantifierade mångfaldsmål ska sättas upp, med sanktioner och konsekvenser från hovudmän om målen inte uppnås.”

 Johan Lundbergs bok Det sista museet handler om en autoritær innføring av en identitetspolitisk tankegang og praksis i tradisjonell museumsvirksomhet. Tanken er at etniske - og andre minoriteter skal kjenne seg igjen, og få sin identitet bekreftet. Det fremmede, og ikke minst det som kan krenke minoriteter skal renses ut. Tankegodset som denne nye politikken springer ut av har vært dominerende ved svenske universiteter og høyskoler i lang tid. Den postkoloniale tenkningen, et tenkesett og en analyse som stammer fra amerikanske universiteter fra seksti- og syttitallet, har i følge forfatteren en bakgrunn som strekker seg mye lengre tilbake en det, og har sitt opphav i konflikten mellom opplysningstidens tanker om universelle verdier som forener alle mennesker og motsatsen den tyske romantikken som knytter verdiene spesifikt til folk og nasjon. Denne siste tradisjonen som i sitt vesen er reaksjonær og i sin ytterste konsekvens førte til nazismen, splitter mer enn det som forener. Den fremhever forskjellene mellom folk. En slik poltikk er det nå venstresiden nå har banket igjennom i Sverige, først utdanningssystemet og nylig i de svenske formidlingsinstitusjonene, museene. Dette kalles mangfoldspolitikk, og ledelsen som nå sitter med makten vil fjerne kunst og ikke vise utstillinger som er fremmede eller kan støte minoriteter. I stedet vil de vise utstillinger som minoritetene kan kjenne seg igjen i, få bekreftet sin egen identitet gjennom. Dette hevdes å bidra til mangfold.

Forfatteren argumenterer for en motsatt virkning. Han er skeptisk til å knytte verdier, så og si lukke dem inne i innhegninger knyttet til identitet etter rase, kjønn eller grad av handicap. Hvorfor skal det ikke være ulike interesser innenfor disse gruppene, slik det er innen for majoriteten, spør han.

De ansatte som ikke vil bøye seg etter de nye retningslinjene bes ta hatten sin å gå. Kunstverk som tidligere ble utstyrt med advarsel blir nå fjernet helt. Man ender opp med et land som ikke kan vedkjenne seg sin fortid. Hvor den øverste ledelsen for museene i Sverige underkjenner fagpersonalet på Pol Potsk vis ved å hevde at folket selv kan lage like interessante utstillinger som fagutdannet personell på institusjonene. Identitetspolitikken fremmer segregering og motvirker integrasjon, hevder Johan Lundberg. Det virkelig ubehagelige er hvor autoritært det nye regime er. 

Bestill boka her, en vakker og uhyggelig analyse av den tidligere kulturnasjonen Sverige