Blogg

Innfødt norsk i Groruddalen 12.10.2015 - Skrevet av Elin Ørjasæter

Fremmed i eget land er en oppslukende bok. Jeg leste den i ett strekk på en kveld jeg egentlig ikke hadde tid og absolutt ikke hadde planlagt det. Boka vil vekke debatt fordi den gir et dystert bilde av livet som norsk i det mest innvandringstette området i Norge. Mange er selvfølgelig fornøyd der, og vil bli sinte fordi boka ”snakker ned” både nabolaget og boligprisene, som allerede er byens laveste.

Forfatteren er tidligere sakprosa-forlegger og tidsskriftredaktør. Halvor Fosli har intervjuet groruddølene anonymt og redegjør for utvalg og metode i et eget kapittel og i fotnotene. Teksten for øvrig er lettlest: Språksikker og stillferdig uten overlessing av noe slag.

Intervjuobjektene er et snitt av vanlige folk. Mange har vært for innvandring tidligere, men nå vet de ikke. De har forsøkt å invitere naboer, forsøkt å få kontakt. Og særlig i forhold til muslimer nytter det ikke. De opplever muslimene som rasistiske, med et syn på jøder og hvite nordmenn som gjør Ola og Kari forskrekket og bekymret. I tillegg gir synet på kjønnsroller problemer i hverdagen. Ola og Kari forteller at det fungerte mye bedre da innvandrerne var tredve prosent, ikke nå når de er blitt så mange.

Et så vanskelig tema er det ikke lett å forholde seg til, verken som intervjuobjekt, leser eller forfatter. Halvor Fosli formidler de innfødtes erfaringer på en overbevisende måte, nettopp fordi intervjuobjektene virker så alminnelige og lett å identifisere seg med. De har ikke bedt om en talerstol, det er forfatteren som har kontaktet dem.

Vi møter læreren som konstaterer at det ikke er mulig å være jøde på hennes skole. Det yngre ekteparet som lurer på hvorfor muslimer alltid stiller krav, om halalmat, bønnerom og atskilte gymtimer. Den 80-årige damen som opplever at unge gutter roper ”jævla hore” etter henne og at somaliske damer i oppgangen sier at de ikke har respekt for sånne som henne, en gammel dame som bor alene uten mann.

Islam som problem går igjen i boka. Buddhister og hinduer er helt ok, de krever ikke særbehandling, mener de norske. De forteller også om klankultur der norske gutter blir mobbeofre og må klare seg som best de kan i møte med pakistanske og somaliske gjenger der alle mot en er regelen.

Ingen bøker om norsk innvandring kan leses uberørt av egne erfaringer. Fremmed i eget land river litt ekstra når jeg minnes på egne mislykkede forsøk på å være god nabo i integreringens tjeneste. Jeg startet som idealistisk og entusiastisk småbarnsmor og banket på døren til flyktningene for å bli venner. Etter hvert brukte jeg mye tid på skrivehjelp overfor kommune og annet offentlig byråkrati. Jeg endte som dypt pessimistisk. Og ganske sjokkert over holdningene hos de nyankomne, den gang, på tidlig nittitall.

Bokas historier treffer også så altfor godt i forhold til de jeg kjenner fra Groruddalen. De er innvandrere i annengenerasjon, yrkesaktive sekulære muslimer som på alle måter er godt integrert. Og de flytter altså bort, de vil ikke at barna skal vokse opp med ”bare utlendinger”.

Fremmed i eget land gir ingen løsninger, forfatteren definerer sin rolle som den som gir andre en talerstol. Disse innfødte norske som ble de egentlige ekspertene i integrering, fordi de tilfeldigvis bodde i Groruddalen. Dette mangfoldet ble jo ikke så vellykket, for dem, skal vi tro Halvor Fosli.

 Forfatteren vil selvfølgelig bli kritisert for å ha plukket et skjevt utvalg. Utvalget kan ikke leseren kontrollere. Men det kan virkelig heller ikke leseren kontrollere i mange rapporter som får hedersstempelet ”forskning” og som bygger på en tilsvarende kvalitativ metode og nettverksrekruttering.

Sosiologen Halvor Fosli slo gjennom med et brak i offentligheten i 1994 gammel med boka Kristianiabohemen, byen, miljøet, menneska. Deretter har han vært forlegger og redaktør for Prosa (Norges største litterære tidsskrift), og utgitt noen mer anonyme bøker, sju i tallet.

Drøyt tjue år siden gjennombruddet har han slått til igjen med en bok som vil bli stående. Men denne har langt mer samfunnsmessig betydning og større sprengkraft enn hans bejublede debut.

 Denne saken er også publisert i Nettavisen.

Vil du ha Trolltekst/Orjas-saker rett i innboksen? Da får du også eboka "Det glade vanvidd" gratis som velkomst. Her er lenken for å melde seg på nyhetsbrevet. 

Gå til forsiden av Trolltekst her eller til Orjas her.


Houellebecq: Blir Frankrike et muslimsk land? 03.01.2015 - Skrevet av Nils Gullak Horvei

En islamsk leder slår Marie Le Pen i valget i 2022. Kort etter begynner franske kvinner å gå med lange, vide klær og forlater arbeidslivet. Dette er noe av handlingen i Michel Houellebecqs nye roman.

Asle Toje er en av bare to nordmenn som har fått intervjue Michel Houellebecq, av mange oppfattet som Europas viktigste nålevende forfatter.

Asle Toje ble usikker på om Houllebecq tullet da han sa at Frankrike ville bli muslimsk land. Han sa at det kunne bli noe a la Marokko, ”et ganske kult land.” De to avfeide det sammen som en litt tøvete påstand, Houellebecq sa at det ville ikke skje fordi muslimene ville klare å samarbeide uansett og det hele druknet i latter.

Men i intervjuet i The Paris Review i forbindelse med hans nye bok Soumission tar Houllebecq opp tråden fra Toje-intervjuet. En dyktig muslimsk leder klarer å samle troppene mot Marie Le Pen og slår henne i valget i 2022 med støtte både fra sosialister og høyresiden. Kort tid etter begynner kvinner å gå i lange tunikaer og subsidiert av myndighetene forlater de sine arbeidsplasser. Arbeidsledigheten blant menn forsvinner over natten.

I følge Houellebecq betyr ikke dette undergangen for Frankrike, det kan tvert i mot innebære en ny start. Han mener opplysningstiden, den ensidige vekt på rasjonaliteten som munnet ut i religionens død, sammen med kvinnenes rettigheter og feminisme har ført Europa inn i en demografisk katastrofe.

I følge Houllebecq vil et land uten religion dø. Fra å være ateist har han snudd, til å si at koranen ikke er så verst og at det uansett kun er et fåtall som velger den voldelige islamismen. Er dette satire?

Som alle Houellebecqs bøker er det en brannfakkel og ”political fiction”, åpen for tolkning. Terrorhandlingen mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris den 7. januar 2015 gjør, dessverre, romanen enda mer aktuell.

Les mer om Asle Tojes møte med Michel Hoellebecq her

Vil du ha nyhetsbrev fra Trolltekst/Orjas? Nyheter om samfunn og arbeidsliv. Trykk her.